BarniMagen.com

Dere er jo ikke gamle folka, så jeg skjønner godt at han har god tid. Men dere burde jo sette dere ned og snakke skikkelig om det, da. Det er jo leit å gå sånn og ha det heilt uavklart. Du kan jo spørre hvor lang tid han ser for seg at det tar, slik at det blir lettere for deg med "ventetida".

han sier to år men de er 5 året han sier de så.... hm vanskelig å si...

5.året han sier det? Har du planlagt bebis siden du var 16???
Dere er ganske unge, og dere har god tid... Ikke noe vits i å stresse inn i det. Hva med å bare nyte tiden bare dere to, være litt egoistiske, reise på turer osv.
Og menn blir ofte klare senere... Han hadde sikkert taklet det om du hadde blitt gravid, men vil han ikke, så vil han ikke...
Men er ordentlig prat hadde kanskje hjulpet deg. Du kan jo fortelle han hvor viktig dette er for deg...

Og, ikke mas. Jeg hadde en liten periode hvor jeg var klar og ikke sambo, og han sa etterpå at jo mer jeg snakket om det, jo mindre lyst hadde han... Men når jeg sluttet å prate om det og begynte å planlegge andre ting, som ikke involverte graviditet og baby - da var han plutselig klar!

Lykke til:)

ja var nok litt tidlig lysten på å bli mamma.... blir så misunnelig når jeg ser de med vogn og barn... begynner nesten å gråte.... de er så utrolig stort å ha en liten som sier mamma og er gla i deg...

Jeg har nok også egentlig hatt lyst til å bli mor siden jeg var 15/16 år. Jeg har alltid vært mye barnevakt og slikt når jeg var mindre, og har også hatt deltidsjobber innen omsorgssektoren i noen år, så det å ta vare på et annet menneske er som et kall kan man si. Det er vanskelig å uttrykke disse følelsene skriftlig, men det gjør de ikke mindre sanne. For å quote Vanessa i filmen Juno (som btw er en genial film!): "I wanna be a mommy so badly. Have you ever felt like you were born to do something? .. There you go, I was born to be a mother. Some of us are."

Og selv om vi er unge, så betyr ikke det at vi man er dårligere foreldre for det :) MEN, så er det greit å ha mannen klar først også..
Lykke til alle sammen :)

merker han begynner å gi litt etter nå... men best å ikke presse for mye på... han vet hva jeg vil og de er han de står på... får bare gi han en mnd eller to å håpe han blir klar:)

kjæresten min ville heller ikke kalle oss prøvere i starten, han syns d var skummelt å planlegge det slik men han ville bli pappa innen ikke alt for lang tid. men vi ble enige å slutte med prevansjon mars 06( da var jeg 20 og han 22), og da ble vi enige om å ta det som det kommer og se, for det tar jo ofte ett år eller mer etter man slutter med pillen.

det kan jo være lurt å prate med han om det og nevne at det ofte tar lang tid osv, men selfølgelig må han være forberedt på at det KAN skje fort...

vi sitter vertfall her uten resultat etter to år.. ble gravid i august men det ende i sa. nå har vi fått utreding og alt ser lysere ut da:D men ting KAN ta tid....

jeg har sagt de kan gå lang lang tid før vi klarer å bli gravid... men de hjelper ikke han vil vente uannsett..... så er ikke mye å gjøre enn å vente til han sier han er klar.....:(

Prøver du å lure typen din?Ser du er inne på bli gravid også

Jeg måtte jo sjekke, og det er sant! Du skriver jo at tr kom en uke for sent og at det var trist.
I et annet innlegg skriver du at du har vært hos gynekologen, og at hvis du har blitt gravid er det kanskje to egg som er blitt befruktet.
Altså ser det veldig ut som om du prøver å bli gravid.

Jeg er helt enig i at det er vanskelig å vente på en mann som ikke er klar. Er i samme situasjon selv, og holder på å bli gaaaal.
Men å lure han??? Det syns jeg er å synke lavt..

Du er sikkert en hyggelig jente som ønsker seg barn veldig mye. Men hvis dere satser på et ekteskap som skal vare livet ut, er kanskje ærlighet en god ting?!

jeg har lov å synest de er trist at jeg ikke blir gravid og sånn... prøver ikke lure noen vi har snakket mye om de i de siste og han sier som meg skjr de så skjer de.... er lite å gjøre da... derfor håper jeg men de er de eneste jeg gjør...................

skjønner ikke hvordan du kan påstå at du IKKE prøver å lure typen din når du i ett annet innlegg forteller at du har tenkt til å si at eggløsningstesten din viser negativ når den faktisk er positiv slik at han skal "sprute" inni deg. Om det ikke er lureri så vet ikke jeg.
Herregud, du er jo bare 21 år gammel, argumentet at du vil få barn mens du fortsatt kan er gaaaaanske tynt.
ved å ikke ha en åpen og ærlig dialog når det kommer til å lage barn har jeg svært liten tro på forholdet deres. viser iallefall at du tolker virkeligheten litt annerledes.
hva med å ta utdanning, reise litt, oppleve verden og få litt faktisk livserfaring først? virker som du trenger det.

hva jeg sier å ikke sier er ikke ditt problem vi har snakket og er enige synest ikke du burde lete gjennom de jeg har sagt for å finne noe å ta meg på... er helt utrolig egentlig anonym å være så engasjert i noe som ikke omhandler ditt liv overhode...jeg har hvertfall en som støtter meg vist testen blir positiv selvom for han gleder seg til og bli far men vil ikke planlegge de for han synest tanken er skremmende.... dessuten er de helt utrolig frekt de du sier... barn er de eneste jeg noen sinne har ønsket meg hele livet og de har han også vist fra dag en så de er ikke et sjokk for han jeg har ventet å venter ennå så ikke snakk til meg om respekt og erfaring å de pisset der... tenk på ditt eget liv..........

Haha, dette er jo bare helt på trynet da anonym. Man kan jo sitte med ganske mange irrasjonelle tanker oppe i hodet sitt når man er så babysyke som så mange her inne er. Jeg har også tenkt mye på hvordan man skal få med seg mannen. Jeg vet at min samboer ikke kommer til å føle seg klar før jeg er gravid. Kanskje ikke før barnet er født en gang. Dette gjelder da om jeg blir gravid imorra eller om 10 år. Han er en sånn person som virkelig ikke takler det mentale rundt forandringer i livet, om det så bare er å flytte eller bytte studieretning/jobb. Men, når det først har skjedd, så er han sjeleglad at han valgte å gjøre det sånn, og dermed bare ser fordeler med det. Dette er nok ikke så uvanlig hos den mannlige delen av befolkningen. En kvinne er mor fra den dagen de blir gravide, mens menn ofte må se barnet før de føler den samme tilknytningen. Er ikke så rart det heller igrunn. (Sier ikke at dette er likt overalt, og alle over en fjøl, men majoriteten rundt over vårt ganske land).

Når det gjelder å få barn mens man fortsatt kan, så er jeg helt enig med trådstarter. Jeg er 20 år og har forhåpentligvis et langt liv foran meg. Men, sett at jeg får min drøm oppfylt og jeg får de fem barna jeg vil ha, når skulle jeg ha startet planleggingen? Mine foreldre var henholdsvis 29 og 34 når de fikk meg, og jeg er eldstemann. De er ganske så ungdommelige av seg, men likevel så var de ikke like mye med som mange andres foreldre var. Dette er ikke for å si noe negativt om dem som velger å få barn først når de er over 30, det kan være mange årsaker til det, men jeg må jo innrømme at det mener det er best før den tid. Det viktigste er jo at man har funnet den personen man vil leve sammen med resten av livet, og at den personen egner seg som forelder. At man har økonomien i orden er også ganske så viktig, for kan man ikke ta vare på et fremtidig barn økonomisk så kommer man dessverre ikke så langt likevel. Mer enn det ser ikke jeg på som så veldig viktig.

Du nevner også de fire (tre) tingene alle som har formeninger om unge foreldre nevner. Å ta utdanning, reise, oppleve verden og få litt livserfaring. First of all, utdanning i Norge er veldig godt tilrettelagt for å få barn under studietiden. Har man en mann/samboer med inntekt så er det ganske bra økonomisk også, har man det ikke så går det fortsatt fint pga lånekassens forsørgerordninger. Nummer to og tre; Hva hvis mannen ikke vil noen steder? Skal man reise uten han? Hva med det økonomiske ved det å reise? Jeg skulle gjerne ha vært mye ute og reist, men jeg har valgt å bo sammen med kjæresten min, begynne på utdannelse og sånt istedet. Virker det så uforsvarlig? Siden jeg da ikke har mulighet til å se verden som 20åring? Og sist, så er det den livserfaringen da. Hva er det egentlig? Jeg lever nå et veldig stabilt liv. Jeg går på høgskole, jobber to dager i uken et sted og annenhver helg et annet sted. Samboer er lærling fra høsten og kommer da til å jobbe helt standard 7 til 15. En helg i ny og ne tar vi oss kanskje en fest. Det er ikke akkurat så kjedelig som dette fremstilles, heller, og vi tar en tur på bowling, kino, biljard og slikt en gang i blant, men mitt poeng er at det å få barn er en del av livserfaringen. Jeg ser ikke helt hvordan jeg ellers skal få denne dyrebare livserfaringen fra.

Jess, det var den utblåsningen. Helt til sist så vil jeg bare ønske dere lykke til begge to. Trådstarter med å få mannen til å forstå deg litt bedre (hadde en gjennombrudd her hos oss igår :) ) og anonym med å prøve og forstå trådstarter litt bedre.

setter pris på den utblåsningen:) jeg er snart ferdig i lære, han har stabil jobb...så barn har vi tid og råd til...

Veldig bra skrevet "snart_mamma"!! Måtte bare få sagt det!! :)
Lykke til angie87!! ;) Du vet at du har mange som støtter deg, stå på vennen!

klem fra oss

tusen takk:) trenger flere som dere:)

Kanskje grunnen til at han ikke vil ha, er at han mener du ikke er klar? Det finnes sikkert like mange grunner til at han ikke vil ha, som det finnes til at du vil. Synes du er litt egoistisk og burde respektere hva han sier.. Det var IKKE frekt ment..

jeg mener nå at kritikken til angie ikke går på at hun er for ung, men at hun prøver å lure gubben sin. DET er umodent og sier litt om den mentale alderen hennes.

å si til typen at hun ikke har eggløsning slik at han komme inni henne er jo bedrageri

når man er frustrert kan mange mennesker si ting de ikke mener. er jo ikke sikkert angie hadde tenkt å gjøre det for alvor, når hun fikk tenkt over det. Er sikker på at du også anonym har sagt ting i frustrasjon eller irritasjon som du ikke mente når du bare fikk tenkt deg om? hvem har ikke det?? kansje ikke om samme tema, men i en annen setting... lett å dømme andre osv....

Jeg vil ønske deg lykke til Angie, vet hvordan det er at mannen vil vente. min har endelig gitt klarsignal til at p- plaster forsviner i slutten av mai.. men har vært sammen i 7 år, og gift i over 2 år, men endelig ser det ut til at han er klar til å prøve litt, selv om han nok er litt skeptisk enda. så kan ta litt tid ja.
jeg har også hatt lyst på barn siden ungdomskolen, så tror jeg kjenner litt igjen følelsen. men har ventet til nå ikke bare pga mannen, men også på å få ferdig skole, jobbe litt osv.... ja og så når det var i oden, så var det jo å vente på at mannen skulle bli klar....

Et lite tips fra meg kan jo være å få han med på å sette en dato (forhandle dere fram til), så har dere begge noe å forholde dere til?

Uff jeg syns skikkelig synd på deg jeg. Det å bli mamma er noe av det største man kan oppleve i livet vil jeg tro. Jenter er født inn i en morsrolle. Så jeg skjønner frustrasjonen din! Men han er mannen din, dere skal leve med hverandre resten av livet. Og du har lovet å være trofast mot han og ærlig. Da syns jeg du burte slutte å være så egoistisk men gi mannen din litt tid. Respekter han. Dere er to om å lage barn.. Men lykke til!!!:)

vel min mann er endelig våknet å bestem at nå kjører vi på... han inn så han hadde latt meg vente mere enn lenge nok å¨de er jeg gla for... så takk for både gode å onde ord... men jeg kjenner han å jeg får altid viljen min til slutt.... (dessuten sier alle ting de føler, å ikke altid gjør..) håper dere får de dere ønsker dere alle sammen.... lykke til..

Gratulerer så mye med å få mannen med! :D Håper spiren sitter med det samme!! :D

takker for de:)