BarniMagen.com

Det å finne et bra tidspunkt for å begynne å prøve aktivt å få barn kan gjerne defineres som en av de viktigste punktene i det å være forelder. Dette er rett og slett fordi tidspunktet kan ha så fryktelig mye å si iforhold til hva dette nye lille mennesket blir møtt med når det kommer til verden. Samtidig er det også et problem i dag at spesielt menn, men også noen kvinner, har så høye forventninger til hvordan livet skal se ut før et barn kan komme til verden, at det rett og slett ikke er teknisk mulig å få det gjennomført. Ihvertfall ikke i fruktbar alder. Og selv om det kan være fordelaktig å ha en slags inntekt, et sted å bo, være kommet et stykke med utdanning osv, er det også viktig å huske på at et barn ikke av natur søker materielle goder. Det er noe de lærer fra oss som var i verden fra før. Det viktigste for er barn (utenom mat, kanskje...) er at foreldrene har tid og omsorg å gi av.
Det beste jeg tror du kan gjøre er å sette igang en dialog hjemme hos deg. Få ham til å tenke gjennom hva det er han ser for seg med det å få barn, hva som er grunnene til at han vil vente, og om han faktisk ønsker barn. Livet og følelsene forandrer seg hele tiden, og min erfaring er at når vi fikk snakket om det, var det mange myter som kunne avlives etterhvert som vi tenkte gjennom ting sammen. Mannen min er i dag "klar som ett egg", og vi drømmer/snakker sammen om barn til daglig. Likevel har vi sammen utsatt å sette igang, rett og slett på grunn av hvordan livet vårt ser ut akkurat nå.
Du kan dessverre risikere at din mann egentlig ikke er interessert i det å få barn noen sinne, men setter du igang en samtale får du ihvertfall vite mer om det. Jeg tror ihvertfall det er lurt å snakke sammen før du automatisk kobler det til at han ikke vil ha barn noen sinne, der er så fryktelig mye som kan ligge bak en slik "vegring" for å få barn. Det ble litt langt dette, men jeg håper du får noe ut av dette. Lykke til ihvertfall;)

Tusen takk for et supert svar! Å sette seg ned å prate oppriktig om det er nok sikkert lurt. Vi må nok gjøre det! Som regel så har vi bare snakket om det i forbifarten, og det ender stort sett med at jeg blir sur, fordi han stadig kommer med den kommentaren at det passer ikke nå. Vi har fast jobb og gode inntekter begge to, hus og stasjonsvogn, så alt ligger jo til rette. Men det er nok mer skummelt for han enn for meg å starte den prøve prosessen ja! Men det kan jo være ting som han tenker på som han ikke sier når det gjelder hvorfor det ikke passer. Skal sette meg ned å snakke orntlig med han.

Men nok en gang takk for svar! Lykke til med prøvingen når den tid kommer.

Takk for innholdsrik tråd. Det ga meg mye å lese det dere har skrevet. Men hvis jeg får lov å komme med et oppfølgingsspørsmål som jeg selv synes er vanskelig: Hvordan starter man en sånn samtale? Jeg er kanskje rar, men jeg er ikke redd for hvordan samtalen kommer til å bli. Jeg har mye på hjertet som jeg gjerne vil dele med samboeren min. Det jeg synes er vanskeligst er hvordan jeg skal starte.

Noen tips?

Det finnes vel ikke noe fasitsvar på det, dessverre... Noen synes det er likegreit å hoppe uplanlagt i det, andre synes det er greit å ha tenkt gjennom og gjerne skrevet litt stikkord på forhånd (slik at man ikke mister det man vil ha sagt underveis).
Ellers er det noen som synes det er greit å bli "advart" på forhånd om en alvorlig samtale, mens noen ville blitt kjempebekymret og stresset masse for ingen ting av noe slikt som "vi må snakke sammen i kveld".
Jeg vet at noen skriver brev eller mail for å innlede til noe, skriver opp sine tanker om tema og ber partneren forholde seg til det før samtalen.
Ellers er vel den vanligste måten å starte samtalen om barn på, rett og slett ved å spørre rett ut hva mannen tenker om barn, og om han ønsker seg barn. Av egen erfaring tror jeg det kan være lurt å ta det litt over langs, temaet kan være veldig overveldende for en som ikke har tenkt på det før. Begynn med små hint og spørsmål, kommenter en koselig familie dere ser, pek på barnevogner i butikkvinduer og se på reaskjonen. Så tar du den alvorlige delen når temaet er blitt litt mer komfortabelt.
Men du kjenner din kjære best, og vet dermed mest om hvordan han håndterer forskjellige situasjoner og samtaler. Og husk at du må selv være komfortabel med måten du tar det opp på også. Ønsker deg lykke til ihvertfall;)

Jeg har sagt det til ei anna innpå her, at man blir aldri helt klar for barn... man må bare bestemme seg for at NÅ hopper vi i det!:)