BarniMagen.com

Hvordan er han som type? Er det gjennomgående sånn at han snakker nedsettende til deg og forteller at du gjør han ulykkelig? Eller er det i perioder? Eller svinger det voldsomt?

Jeg har det ikke helt på samme måten, men litt. Saken er den at min kjære er litt ustabil. Han kan beskylde meg for de mest vanvittige ting, og si at det er umulig for ham å være sammen med en som er så forrykt som meg. Når vi krangler, sier han at jeg alltid er helt jævlig, at jeg alltid klager, alltid gjør det vanskelig for han. Skulle jeg trodd han når han er i det hjørnet, ville jeg sagt at jeg er det verste mennesket som lever på denne planeten, og at det er ubegripelig at noen vil være sammen med meg.

Men jeg vet at det ikke er sant. Han blir så utrolig sinna og usaklig, og får sånn enormt behov for å såre. Grunnen til at jeg er såpass pragmatisk i forhold til det, er at jeg kjenner meg litt igjen, jeg har et snev av det samme. Han er veldig flink til å gi meg komplimenter og være kjærlig, og til "vanlig" tviler jeg ikke på at han forguder meg. Men det er altså når han er sinna/sliten/frustrert/oppgitt. De første par årene drev det meg til vanvidd. Jeg skjønte at han ikke kunne mene både at jeg er det mest fantastiske i verden og at jeg er det jævligste kvinnfolket som går på to bein, men når snakket han sant? Til vanlig eller i frustrasjonens hete? Vi hadde mange runder og mange nesten-brudd.

Men til slutt slo jeg meg til ro med at hans måte å avreagere på er styggere enn mange andres. Han blir veldig spak etter sånne utbrudd og holder meg fryktlig hardt inntil seg. Jeg lar han slippe å si unnskyld, fordi jeg skjønner at han vet at han går for langt. Tingen er den at jeg har forstått at dette gjelder hans personlighet, ikke meg. Og jeg velger å leve med det, fordi han er helt fantastisk på alle andre måter.

Så det var derfor jeg spurte om hvordan og hvor ofte. Hvis min kjære hadde vært den slemme utgaven av seg selv hele tiden, uten den gode delen, hadde jeg løpt av gårde før han tok knekken på selvtilliten min. Men hvis det er mye annet i forholdet som er verdt å ta vare på (ikke materielle ting), og du innerst inne vet at ting ikke er sånn som han sier når han forteller deg hvor ulykkelig du gjør han, er det mer et spørsmål om hvor mye du kan lukke ørene. Fordi den typen forandrer seg ikke, og livet med noen er mer berg-og-dalbane enn med andre. Det er ikke dermed sagt at ikke du innimellom må gi han signaler om at det ikke er greit at han snakker stygt til deg. Han skal vite når han tråkker over grensen, og vise klare tegn på anger. Hvis ikke er han bare slem.

Dette ble langt, håper jeg svarte på litt av det du lurte på.

:-) Klem

Tusen tusen takk for langt og oppløftende svar!!

Han er veldig snill og grei, flink far, nevenyttig arbeidsjern som gjerne gjør både det ene og det andre. Men han sa allerede da vi ble sammen at han trodde ikke han kom til å elske noen andre enn egne barn. Greit nok i seg selv. Men han tar svært lite på meg. Sex har vært et problem hele tiden: han er ego og gidder ikke, og syns bare jeg maser og fokuserer for mye på det. Til slutt nå etter 3år føler jeg meg som en gammel gris om jeg tar på han, og tenner mere på hvem som helst på gata enn på ham, da han har brutt ned hele mitt seksuelle vesen med sine avvisninger og disrespekt for behov/ønsker om nærhet.

Han sier så og si aldri unnskyld, og om han gjør det så er det aldri komplett som uforbeholdent unnskyld, det var teit av meg. Noe jeg gjør masse(ikke så mye nå mer for jeg er lei og syns det er urettferdig).

Jeg tror kanskje ikke det er sant(at han er så ulykkelig) på den ene siden, men på den andre siden vet jeg ikke, for han sier aldri noe for å motbevise dette. I tillegg har han reelt gjort det slutt to ganger, men jeg har overtalt han til å prøve igjen.

Han takler ikke sinne/krangling, men det er jeg som er jo-jo av oss to.

Jeg vet godt til alle mine svakheter og unnskylder dette både titt og ofte og prøver mitt beste å rette på dett. Han innrømmer så og si aldri noe som helst..

Sukk..

Egentlig vil jeg ut, men jeg har ikke lyst til å ut i denne verden som alenemor til 10mnd gammel gutt..

Jeg står også midt i avgjørelsen om å gå eller å bli..og for tiden finner jeg bare mindre og mindre grunner til å skulle bli værende..

Mannen min er verdens snilleste, han forguder meg og gjør alt for meg, han er snill og god, er den av oss som rydder og vasker mest, vi er utrolig gode venner, samme holdninger til det meste, mange like interesser og alt sånt er bare fint, men jeg er rett og slett ikke forelsket i ham lenger. Jeg skjønner ikke at du finner deg i de situasjonene og den adferden fra mannen din som du beskriver, og hadde det vært slik hos meg hadde avgjørelsen vært enkel. Samtidig vet jeg at alt ikker er svart-hvitt, og regner med dere har mye fint mellom dere, som gjør at det er en del av deg som gjerne vil at forholdet skal fungere. Nå har jo dere også en liten gutt å tenke på, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i "hus, lån, bil osv".. Vi har også snakket litt om barn, og jeg opplever vel at vi begge begynner å bli klar for dette, så det føles ekstra sårt å skulle gi opp all den tiden og alt vi har investert i forholdet, for så å måtte vente fem nye år før jeg kan få det jeg så gjerne ønsker; min egen lille familie..

Ønsker deg uansett lykke til, du finner nok ut med deg selv hva som er det rette for deg og for barnet ditt..

Hm.. Jeg skriver meg på listen. Situasjonen er slik at han aldri er hjemme. Og når han først er hjemme er det kun syting og klaging.Ikke er vi utrolig gode venner og ikke har vi samme holdninger. Kort og godt, jeg ser ikke for meg ham som potensiell far til mine barn (han har barn fra før). Aldri mottar jeg blomster, kort eller blir overrasket med en god middag. Og barna hans er det jeg som tar meg av og underholder når de er på samvær (jobben går foran alt). Så jeg bare jobber meg opp styrke til å gå, beslutningen er vel egentlig tatt. Trist med et farvel til alle drømmer og fremtidsutsikter, men da har jeg det bedre uten.

Lykke til til alle som har det på samme måten!