Jeg har ikke dårlig samvittighet for måten jeg har reagert på, men jeg kjenner meg absolutt igjen i mors følelse av avmakt, sinne, stress, nå er det nok og jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med denne umuliusen.
Jeg er imidlertid innmari streng med meg selv når disse følelsene kommer. Jeg anerkjenner dem, og sier gjerne at nå er det nok, og nå er mamma sinna fordi du ikke hører etter.
Men så, jeg skriker ikke, og jeg verken klemmer eller rister min frustrasjon inn i armene på ungen eller dytter eller er hard.
Er ungen spinnvill, så sier jeg at du må ikke sprelle slik, for jeg er redd du skal slå deg. Og da slutter faktisk ungen ganske ofte å sparke vilt. Eller du må gå selv, fordi jeg er redd du får vondt i armen hvis jeg må dra deg.
Er det helt krise så setter jeg meg gjerne rett ned på gulvet og bare tenker at, ja, slik er det. Nå blir vi bare sittende her. Det er greit. Og vinterdressen til mor er på i 20 grader pluss, svetten renner. Det er greit det og.
Ofte synger vi en sang når vi kler på oss i gangen, gjerne når jeg merker at dette kommer til å gå på tverke. Eller jeg kan gjøre en ordentlig tulleting. Helt uventet, slik at det blir latter og prat om det. Eller så avleder jeg og skryter av noe som faktisk går veldig bra.
Dette ble langt. Poenget er vel at du trenger aldri å ha dårlig samvittighet mer, om du ikke velger å få det. Lykke til. Klem til deg. |
