BarniMagen.com

heihei.
Jeg gjore akuratt det samme som deg og følte akuratt det samme, men se på det positive... Vist du mister barnet forstår de du har sagt det til situasjonen du befinner deg i... da vet de hvorfor du er lei deg og kan hjelpe deg.

Jeg ville ikke sagt det til flere enn de du har sagt det til nå. så har du noe å glede deg til :)

Men ikke tenk på slike ting :) nyt svangerskapet og gretulerer så mye :)

Jeg fortalte det til noen tidlig i svangerskapet, men det var først etter ultralyden det ble skikkelig offisielt.

En må jo si det til de som er en nærmest tidlig, hvis en mister trenger en å ha folk der for en. Du får ha lykke til. kommer sikkert til å gå helt fint.

vi hadde ikke så mye valg.. allerede da jeg var 3 uker på vei, begynte jeg å kaste opp. så alle skjønte det med engang..
Vi hadde ikke tatt test en gang...
Det var en på jobben som kom bort til meg,
smilene å spurte om jeg var gravid..
Jeg sto å grein å klarer å klemmer frem:
har ikke aning men det er ikke noe gøy i hvertfall

da jeg var 8 uker på vei ble jeg lagt inn på ahus for da adde jeg gått ned 13 kg...
vi hadde ikke muligheten til å holde det hemmelig...

men som det er nevnt over her, hvs du skulle miste barnet så har du folk rundt deg som kan helpe istede for å da si:
"du jeg var gravid, men nå er det borte derfor jeg jeg lei meg"
da kan det hende du må snakke mer om det enn det du vil.. fortelle hvo langt på vei du er¨, om det var planlagt o.s.v.....

lykke til!

I uke 10 visste alle det, hehe... Men har blitt satt tilbake 3 uker så egentlig var jeg bare 7 uker;) Vi syntes det var vanskelig å skulle skjule det for alle sammen, siden jeg slutta å røyker, drikke osv.. Folk hadde sine mistanker. Samboer var nok mer på å vente til 3 mnd var overstått pga redsel for abort, men jeg var ikke så redd selv. Trodde dette skulle gå bra, og det er det til nå i hvertfall;) Er 19+1 idag.

sa det til de nærmeste allerede i uke 5 selv, for den intense grusomme kvalmen kunne jeg ikke skjule.
Måtte jo også be om hjelp til sønnen min innimellom når faren var på jobb, for jeg lå rett ut.
gikk heldigvis over for noen uker siden (uke 17 nå), var ikke så ille kvalm sist.

Men venniner flest fikk vite det etter uke 10 da, fikk magen ganske tidlig denne gangen, så kunne ikke holdt det skjult noe lenger, hehe.

Jeg var 10 uker på vei da vi fortalte det, hadde tenkt å vente til uke 12, men var hos legen å fikk høre hjertelyden til babyen å fikk beskjed at det kom "sikkert" til å gå bra, så bestemte oss for å fortelle det da.

sa det til mamma i uke 8.. uke 14 fikk folk rundt meg vite det :)

Jeg har aldri gjort mine graviditeter "offentlige". Første gangen skulle vi vente til etter ordinær UL (bor langt unna familien så de visste jo ingenting uansett), men sa det til de nærmeste vennene våre da :) Siden det hele gikk galt og jeg "fødte" i uke 17-18 valgte vi å ikke fortelle det til andre enn svigermor. Følte at det ble en privat sorg og ville ikke ha involvert så mange IRL. Angrer ikke på at jeg tok det valget heller...Den lille engelen er min og pappans lille hemmelighet.
Andre gangen mistet jeg i uke 6-7 og da visste bare et par venner om det.
Det er så forskjellig hvordan folk reagerer på å miste, så det er nok lurt å tenke litt på det før man forteller det til folk. Det er godt å ha støtte, men det er ikke alle man vil at skal ta del i sorgen og støtte deg. Jeg hadde f.eks. aldri taklet det hvis det ble et samtaleemne i familien. Men vi er alle forskjellige.

Må også nevne at BiM er et godt sted å dele gleder og sorger. Mange nydelige jenter her inne! :)

er bare 6 uker på vei, og alle vet d.