BarniMagen.com

Uff, føler sånn med deg, det sliter skikkelig å gå sånn...
Vi er også inne i en dårlig periode. Det er akkurat som vi snakker forskjellige språk.. Han er ikke enig i at det går dårlig, men det er kanskje ikke så rart i og med at han gjør som han vil hele tiden -kan jo ikke bli mer ideelt enn det for han.

Har også foreslått parterapi, men da sier han at han blir helt himmelfallen når jeg foreslår sånt fordi vi ikke har noe problem. "Jamen, vi prater jo ikke sammen - omtrent bare når vi krangler", prøver jeg meg. Men det er han heller ikke enig i - det må da gå an å diskutere. Husarbeid er visst naturlig at faller for det meste på meg, det samme med hovedansvaret for lille. Jeg er SÅ lei av at han kan komme hjem og si at "jeg SKAL ditt og datt" mens jeg må spørre om "lov"...

Og i og med at han er helt blank på hva jeg snakker om er det vel liten sjans for at han endrer seg?? Han sitter også med husplaner osv mens jeg kjenner jeg blir kvalm og har vurdert alenemammarollen... :( Finner bare flere og flere egoistiske og vrange sider og tonen oss i mellom blir mer og mer aggressiv. Æsj...

Hei dere begge anonyme. Jeg kjenner meg så innmari godt igjen. Jeg kunne ha skrevet begge innleggene selv. Jeg er så sliten og lei av å ikke bli hørt. Hvis jeg spør om vi kan snakke sammen så blir han sint og sier at jeg maser.
Om jeg spør om vi skal legge oss sammen og kose oss litt før vi sovner blir han sint og sier "Skal du bestemme når jeg skal legge meg også nå..." Jeg gjør alt husarbeidet hjemme. Passe på alt som må gjøres og huskes på i et vanlig hjem. Noen ganger kunne jeg tenke meg at han bare tok rundt meg og sa fine ting til meg lg trøstet meg når jeg gårt. I stedet for å bli sint og si at jeg gråter hele tiden. Han kan sitte å se på TV'n og kommandere meg til å gjøre ting med ungene. Om han bare kunne si "sett deg ned du og kos deg, så skaljeg ta meg av hus og unger" en kveld... eller bare en time.... Vi snakkes om det før. At når han hadde fri og jeg kom hjem fra jobb så skulle jeg få et kvarter/havltime til å å slappe av på. Men dersom jeg da tok meg et kvarter på ryggen så gikk han bare rundt og sukket, trampet og smalt i dører. Da fikk ikke jeg slappe av. Ble bare mere anspent og fortvilet. Da var det mye lettere å gjøre ting alene. Jeg føler jeg ville hatt det bedre alene. Da slapp jeg unna all klesvasken hans, rot og søl og se på en som er helt likegyldig til meg. Savner å han en som kan lytte til meg. Svare meg når jeg forteller hvordan jeg har det. SOm viser forståelse og empati.
Hva gjøre dere andre med situasjonen deres?
Skulle veldig gjerne hatt noen råd for hva jeg skal gjøre.
Vi har gått i parterapi. Uten at vi fikk noe ut av det. Han er helt likegyldig til det også. Sier at han er med så jeg får tømt meg. Han sitter og sier ja og ha. Fabler om at når vi går fra timen skal vi på kafe og kose oss.. Og han skal være så fantastisk og spandere en kaffe. SÅ blir det med den kaffe'n og så kommer vi hjem til det samme.
Jeg er så innmari ensom. Han sier at det er jeg som styrer og bestemmer. Jeg føler meg kontrollert av han med at jeg må sitte med alt ansvar hjemme mens han gjør som han vil.
Ååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå

Jeg kjenner også igjen disse tendensene, om enn ikke så ekstremt... Frustrerende når mannen man ønsker kjærlighet og støtte fra i en av livets mest sårbare faser, heller velger å trekke seg vekk, distansere seg og bli mer dominant og kjip.

For min del har min mann og jeg heldigvis en plattform fra begynnelsen av der vi har blitt enige om at forholdet er ment for oss begge å vokse i. Den avtalen gjør det nok lettere å se på ting selv om det har vært tungt, jeg synes han litt for lett blir "spirituelt ego-oppblåst" dvs. tror at han alltid vet best, og ikke er villig til å være ydmyk, interessert og lydhør for meg. Han går f.eks å plukker på at jeg roter, har mye flasker hjemme, men ser ikke sitt eget rot og alt verktøyet som slenger rundt..

Jeg foreslo at vi skulle ta en uke der han tok ansvaret for kjøkkenet-holde det ryddig- istedet for meg, og se hvordan det skulle gå. (Siden han mener han er mer ryddig...) Det var ikke noe hyggelig å vøre der lengre, han tok ikke søpla, lot melken stå ute hver gang og det fløt generelt over. Likevel var det vanskelig for ham å s seg selv i dette. Han vil selv velge når han skal gjøre ting, ikke føle seg presset, så det er tydeligvis ulike regler for oss....

Men nå de siste ukene har noe endret seg. Jeg er vanligvis litt for "snill" ikke glad i krangler og stygge ord. Tar ting innover og lar det bygge seg opp. Men avogtil sprekker det heldigvis og da forsøker jeg å få ut alt jeg har tenkt på. Enten etter at jeg først har roet meg, gjort yoga, kjent på følelesene slik at det ikke bare kommer et utbrudd utifra reaksjonen min. Eller at jeg bare slenger ut eksakt det jeg tenker, gråter, evt. skriker høyt for å få ut frustrasjonen.

Tror han så seg selv litt siste gang det skjedde, for nå er han plutselig så hensynsfull! Tenker at jeg ved å utrykke i klar tale hvordan jeg opplever hans handlinger mot meg vil på sikt hjelpe. Men at det kan ta tid er det ikke tvil om. Som du sier- man må oppdra to barn:-)

Det å bli forelder er jo også en potensiell utviklingsprosess for mannen også. Kanskje denne motstanden og dominansen vi opplever er hans motstand mot denne naturlige forandrings og modningsprosessen? At alle hans "kjipe" sider kommer frem isteden? Mange menn jeg har møtt har hatt motsatnd mot å ta ansvar og vokse opp. Tror det er litt opp til oss å si KLART ifra hvor skapet står. En utfordring for meg ihvertfall, men bra i det lange ,løp. Å sette seg i respekt. Utrykke følelser og rett og slett ikke godta å bli behandlet slik. Han får det jo heller ikke noe godt i forholdet når kvinnen og barnet ikke har det godt. Det synes jeg er et bra arument å minne ham på. Han gjør noe bra for seg selv ved å behandle familien sin bra. Enkel logikk.

En annen metode for å lære seg bedre kommunikasjon er å sette seg ned, kanskje jevnlig, å ha en stein eller noe annet som man holder i mens man snakker. Den som holder steinen kan si alt han føler, ønsker å uttrykke uten å bli avrutt. Etter f.eks. ti minutter bytter man og den andre får snakke like lenge. Slik kan man fortsette til det føles bra. Det er viktig å lytte uten å dømme. Bare ta inn det andre mennesket og sende kjærlighet og oppmerksomhet. Ofte skal bare ting ut for så å bli borte.

Sitter her og er skikkelig trist, lei meg, frustrertog fortvila.Dagen har vært pyton fra vi stod opp. Og mannen min er som fler her har beskrevet. Lite flink til å være hensynsfull, lydhør og respektfull mot meg.

Det du skriver om en potensiell utviklingsprosess var så flott skrevet. Akkurat det har jeg tenkt på så mange ganger, men ikke klart å sette ord på. Dette skal jeg forsøke ta med meg en gang vi prater ordentlig sammen.

Takk for gode ord.

Å fy søren, nå sitter jeg og griner. har det akkurat som dere!
samboeren min er helt forferdelig om dagen og jeg bare griner, og så blir han sur osv osv
er bare kritikk og kjeft som kommer ut av han,alt er feil,alt jeg gjør er feil,jeg gjør for lite,ja you name it, og når jeg prøver å si i fra om noe bare himler han med øya eller ler av meg og alt er jo min feil. det er bare såvidt jeg ikke klikker.
men jeg tror ikke det er at jeg har mye rot i huset e.l. som er problemet. er sikker på at det er mer som ligger bak.
så nå går vi rundt her da og ikke snakker eller ser på hverandre.
må bare skjerpe oss når jenta vår er våken. bare såvidt han gidder det og.sitter heller med data'n. blir sur for at hun vil til meg.men skjønner ikke at han kan ta hennen med i et annet rom eller noe...åååååå....virker som om han bare vil være sur og ekkel mot meg.
det er så tungt og vanskelig. nesten så jeg tror jeg bryter sammen snart.
orker jo ikke prøve å snakke med en som latterliggjør deg.
vet ikke om jeg gidder å prøve heller. føler at det er bedre at han bare går lei og flytter.
tragisk

Kjenner meg så alt for godt igjen! Vi har ikke vært i parterapi, men han har lovet å bli med viss ikke det blir bedre mellom oss i løpet av sommeren.. Selv om han sier det nå, må jeg nok dra han med meg..

Det jeg lurer på er når skal man si; Nok er nok og pakkke og dra? Jeg har tenkt mye på dette med at livet vi lever er basert på valg vi tar.. Jeg trenger ikke ha det slik viss jeg velger og dra..

Problemet er at jeg er så fordømt dårlig til å ta valg. Ender opp med å ikke ta noen, bare blir..