BarniMagen.com

Må si meg enig. Jeg tror nok at mange av innleggene her er preget av en del gravid-hormoner. Det vil si, jeg håper i alle fall det! Patetisk å sitte her og klage over udugelige menn. Hvis man godtar å bli behandlet sånn som enkelte her gir uttrykk for, så er det ikke synd på de i mine øyne.
Man velger selv hvem man skal leve sammen og få barn med.

jeg syens faktisk det var mere slitsom å være sammen med min ex jeg enn å være alene med våre 2 barn.
Er ikke alltid man vet hvordan mannen blir etter man får barn.Man trur da han vil hjelpe til osv. Men er ikke alltid slik. Er ikke alltid lett å bare stikke npr man har barn. Tok meg 2 år å sparke meg selv bak å bare flytte..etter 2 år med advarsler om at visst han ikke skjerpet seg så drar jeg. Er ikke alltid det hjelper å si ifra hell nei.

Så la nå de få klage da.

Jeg også er enig, HI. Jeg er alene, og vet hvordan det er. Har alltid vært det.

De skulle prøvd å ha f eks skikkelig migreneanfall eller magesjau, og vite det at ungene må en ta, for det er ingen som kommer å tar over på noen områder. En må også hente og bringe om en har bhg eller skole med slike "sykdommer". Da blir det fjernt å klage når de faktisk har en annen voksen som kan ta noe.

Jeg forstår ikke hvorfor de gidder å være sammen med noen som kan virke som om de ikke deltar i det hele tatt. Er det for sengekosens skyld de blir? Det kan nesten virke sånn. Men noen klager jo på det også.....

Helt enig:-)
HI

Mange menn er jo som småbarn også da, så det kan vel være lettere å være alene også, i noen tilfeller. Da slipper man å rydde etter gubben også, liksom. I tillegg til å gå rundt og være irritert på ham.
Men jeg tror mange som syter her inne bare vil slippe ut litt damp, og høre at det er flere i samme situasjon. Tror at hvis det hadde vært så jævlig, så hadde de dratt fra mannen. Håper da det....

Men hva med dere da, som klager over de som klager på mennene sine.. Klager dere aldri på noen ting? Er dere alltid like blide og fornøyde? Er det aldri lov å si at nå er jeg dritsliten og møkkalei?

Her inne kan man få ut litt damp, og i tillegg være anonym. Ærlig talt, er det så gæærnt.

Tror dere vi her inne er gira på og høre om latskapen til typene deres da? Jeg er alene,og må gjøre alt alene..skal klage på jeg da..at ungene ikke gjør husarbeid, eller at mamma aldri hjelper meg kanskje..nei,jeg må nok ta ungene,huset og middag selv,uansett om jeg er syk eller ikke. Men jeg klager ikke fordi.
HI

Men det er da helt opp til deg om du vil klage på alt dette eller ikke. At du velger å ikke klage er jo i grunn veldig bra det, men man har faktisk innimellom slagene lov å si at nå er jeg sliten eller jeg skulle faktisk ønske jeg kunne fått litt mer hjelp her eller der. Retten er i hvertfall like stor for deg som for de som klager på mennene sine!

Noen klager på mennene sine, noen på svigerforeldrene sine, noen på naboen, noen på at de er slitne, noen på været, noen på kattene, noen på barna som har en dårlig dag etc...

Noen ganger har man vel bare behov for å skrive ut litt frustrasjon og det er jo et forum her som er til for alle. Alle kan ikke klare å lage innlegg som er like fengende for alle. Overse de manneklageinnleggene da om du ikke liker det. Det er jo ikke dermed sagt at mannen er helt håpløs på alt selv om man en dag klager over at han ikke gjør husarbeid. Man kan ha tatt det opp mange ganger og virkelig prøver å jobbe med det, man kan stikke av med en gang uten å prøve som ofte er svaret man får her inne.

Hormonene kan virkelig også klare å fremsette ting som vesentlig mye værre enn det det virkelig er.

Så la nå folk få lufte sine tanker om hva de vil da, du har din fulle rett til å sile ut hva du vil lese og ikke lese...

Man skal jo ikke være takknemlig for en udugelig mann! "Å, så heldig jeg er som ikke er alenemor!". Det må da være mye verre å være sammen med en mannsjåvinist enn å være enslig mor? Da har man i allefall mulighet til å møte en som er bedre.

Når det er sagt er jeg enig med deg i at det er lite konstruktivt å klage. Men det er mest fordi når noen tar klagen alvorlig å sier at det er ille med en mann som er sånn, ja da er plutselig mannen SÅÅÅ fantastisk..

Alle trenger å lette på trykket når man har en dårlig dag.

Men de fleste klageinnleggene her går ikke på det slik jeg ser det. Har ikke så mye sympati med de som bare klager og aldri gjør ne for å bedre sin egen hverdag. Lykken faller ikke ned fra himmelen, det krever en innsats. Om man kan velge hvordan man vil ha det.

Jeg har det mye bedre alene enn sammen med eksen... Skal sies at hvis jeg er syk, sliten, jobber lenge, vil på fest, besøke venner osv osv.. har jeg en fantastisk familie boende i nærheten som stiller opp og avlaster... Så jeg er ikke av dem som kjører og henter i barnehage når jeg ikke er i form til det, da har jeg ikke sønnen min her...

Men, ville egentlig bare si meg enig med HI, har man så mye å klage på så ta konsekvensen av det, still krav / ultimatum, eller gjør det slutt... destruktive forhold ødelegger alt på sikt...

Det er godt å klage og dele kjipe ting! Det er dessuten en måte å være sosial på i mange miljøer.

Hvorfor legger du ut dette klageinnlegget når du heller kunne oversett det eller gjort noe positivt? Det har vel samme funksjon som alle "klage over mannen" innleggene har.

Nettopp det som er problemet, da. Folk nyter det litt for mye, Istedet for å fokusere på det som er positivt.
Synes det er nitrist å bruke klaging og negativitiet som en måte å være sosial på, eller føle tilhørighet.

Men selvfølgelig, hvis man ønsker å velte seg i møkka og tiltrekke seg folk av samme sorten, så vær så god. Bare ikke forvent at jeg skal orke å engasjere meg.
Javisst kan man overse slike innlegg, og jeg pleier ikke å lese trådene eller bry meg så veldig om dem. Likevel legger man jo merke til dem, og det er bra å minne folk på at de sutrer litt vel mye istedet for å gjøre noe med saken.

Men å påpeke at andre har et feil fokus er overhodet ikke det samme som "klage på mannen-innlegg".

Hmm...vet ikke hva som e verst, være alenemor eller bo sammen med sambo her. Uansett om jeg har førti i feber eller omgangsjuke, må jeg kjøre ungene i bhg, eller passe på dem hjemme, fordi sambo sier at det er "min jobb" og at jeg bare later som jeg er syk (ja, så termometeret ljuger skikkelig her i huset:)
Men for skummelt til å flytte: har ingen nettverk her, da jeg kommer fra en annen del av landet (nord), og har fast jobb og barnehageplasser til barna der vi bor nå, dvs. jeg får absolutt ingen avlastning i det hele tatt, og vet heller ikke hvordan jeg skal klare meg økonomisk (jobber deltid).
Og ja, det er bedre å være alenemor, fordi da trenger man ikke å tilpasse seg sambos planer hele tiden, og man har mulighet til å treffe noen som er bedre.
Det er nå min mening da:)

Det er kanskje en variant av janteloven som gjør at man klager. Du skal ikke tro du er noe blir omgjort til enda større negativitet: Vi som har det så fælt-identiteten.


Noen ganger kan det virke mot sin hensikt å påpeke at folk klager fordi de kan føle at de ikke blir tatt på alvor. For noen er det alvor når f.eks mannen "aldri" gjør husarbeid fordi de opplever seg lite respektert, noe som for mange er det viktigste i et forhold.

Det får være opp til hver enkelt å finne det "riktige" fokuset, tenker jeg.

Det handler ikke om å ikke ta på alvor. Det handler om at veldig mange ikke gjør noe selv for å bedre livet sitt. Og nei, jeg skjærer ikke alle over en kam.

Noen ganger må man velge det mindre trygge alternativet, selv om det enkleste er å forbli i situasjonen. Det er aldri riktig å ha et negativt fokus, vel? Man har ett liv, og de virker jo ikke spesielt lykkelige med livet sitt de som klager? Ergo kan det ikke være så riktig å skulle leve slik?

Er det store, reelle problemer kan man se på hva man kan gjøre for å bedre situasjonen for seg selv.
Handler det bare om et behov for å syte til sine medsøstre over småting, gjerne av gammel vane, så går det an å begynne å se etter det som er positivt slik at de tingene man synes er så irriterende blir mindre viktige.

Jeg vet at jeg ikke når gjennom til deg, blond, har sett det før ...;-) Du vil ikke skjønne hva jeg mener, men jeg vet ikke hvordan jeg kan si det enklere.
Og jo, jeg har opplevd litt av hvert. Men mener likevel at det kommer an på hvordan man tar det, ikke hvordan man har det. Og at negative mennesker er fryktelig tappende å være sammen med.

(det BURDE være klart nå at jeg ikke snakker om å lufte ut litt frustrasjon og så være ferdig med det. Men de som stadig syter og klager og bare ser feil og mangler hos f.eks mannen)

Måten du skriver på kan virke bedrevitende og moraliserende for dem som har et negativt perspektiv på livet og som liker å klage og sutre. Det er mitt poeng. Jeg bare viser deg kontrasten til ditt livssyn og sier litt om hva det kan komme av. Du har ikke vondt av å se dette fra en annen vinkel enn din egen. Mitt livssyn har ikke nødvendigvis noe med kontrasten å gjøre. Jeg skjønner poenget ditt og hvis du hadde skjønt mitt ville du muligens blitt litt klokere, eller mer åpen for andres måter å se ting.

Om man er positiv eller negativ av natur lar seg ikke endre av at andre forteller at man bør være annerledes. Det må komme innenfra. Noen er fornøyde med livet sitt i all klagingen. Godt mulig at de ville fått det bedre om de sluttet å klage og heller se det positive i situasjoner og livet generelt, men endring smerter og tar tid. Ikke alle er villig til det, eller ser behovet for endring.

Noen trenger faktisk å bli gjort oppmerksom på det fordi de har kjørt seg fast i et mønster, og ikke ser seg selv utenfra.Jeg vet mye om dette, til tross for hva du måtte tro, og evner veldig godt å se ting fra flere sider enn min egen. Og jeg har vært på flere av sidene selv, og faktisk lært noe av det.

Sevfølgelig tar ting tid, og det må komme innenfra. Å gjøre om tankemønsteret er ikke gjort over natten. Men et sted må man begynne.
Du er faktisk ikke så lite bedreviter du heller, da. Det skinner jo tydelig gjennom at du anser deg selv som mye "klokere". Og der er jeg dessverre ikke enig med deg.

Har litt følelsen av at du blander inn sykdom og psykiske problemer i slike debatter. Det er ikke det jeg diksuterer.

Hva sikter du til her?

...når du tror/mener at jeg blander inn sykdom og psykiske problemer?

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/05/10/534633.html