BarniMagen.com

Vet ikke om dere husker at jeg for ganske nøyaktig to uker siden hadde en utblåsning etter å ha fått beskjed om å jobbe så mye overtid jeg bare klarte på jobben. Dette i tillegg til ”spøking” om jeg hadde samvittighet til å ta ferie nå (etter at jeg hadde gjort det jeg skulle og vel så det). Vel, her kommer fortsettelsen.

I dag ble jeg nemlig ropt inn på kontoret til sjefen for å diskutere ferie. Der sitter også kollegaen min, hun samme som det var ”problemer” med for to uker siden også. De hadde da tydeligvis sittet og diskutert ferie og skulle nå fortelle meg når jeg kunne ta ferie. (Må bare klargjøre at kollegaen min og jeg er likeverdige her altså, hun er IKKE min sjef.) Jeg får til slutt den ferien jeg i utgangspunktet hadde søkt om, men får også beskjed om at den ene uka var under forutsetning av at jeg virkelig tok i et tak og jobbet overtid uka etterpå. Jeg sa at jeg skal gjøre så godt jeg kan, men lovet (med vilje) ingenting. De to andre ukene jeg hadde søkt om fikk jeg også etter mye om og men. Og sjefen måtte jo ta sine forbehold siden de ikke hva slags form jeg var i frem mot permisjon. Forbehold om hva, spurte jeg… Nei at jeg kanskje ikke kunne jobbe så mye som før den siste mnd før permisjon. Fikk aldri noe svar på hva disse forbeholdene hadde men ferien min å gjøre, men fikk nå innvilget mine ønskede uker. Til slutt skulle jeg sikkert sittet igjen med en smak av at de hadde ofret seg for at jeg skulle få vilja mi. Satt heller igjen med en ganske emmen smak av at de hadde råttet seg sammen mot meg… Syns det er helt forkastelig av sjefen å skulle diskutere min ferie for første gang i påhørsel av min kollega. Greit vi jobber sammen og må prøve å tilpasse feriene littegrann, men han burde uansett tatt en prat med hver enkelt av oss og så en felles prat.

Punkt nr 2 på lista var permisjonen min. Fikk beskjed om at jeg nå måtte bestemme når jeg skulle ut og hvordan vi skulle gjøre det. Jeg har sagt at jeg skulle på UL i dag og at jeg antagelig fikk ny termin da, så jeg forklarte igjen at jeg ikke ville si noen dato før dette var gjort. Det var jo for så vidt greit. Jeg har også prata med sjefen om at jeg kunne tenkt meg en 50-50-løsning for sambo og meg mot slutten slik at vi jobber og er hjemme 50% hver. Dette har sjefen tidligere syntes har vært en kjempeidé! Nå har han snudd helt på flisa og sa at det var uaktuelt. Prøvde å argumentere for at dette jo ikke ble noe annerledes enn de andre som arbeider deltid i firmaet, men det var til ingen nytte. Han sto på sitt. Javel, sa jeg-da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Påpekte for øvrig at jeg syntes det var rart han hadde snudd så på meningene sine på så kort tid, men sånn var det visst bare. Greit nok, det var ikke noe tema jeg gadd å krige for, det var bare noe jeg så vidt hadde tenkt litt på.

Så begynner han å forlange at sambo skulle ta sin del av permisjonen på slutten av permisjonstiden. At han ville ha meg tilbake på jobb 100% fra den dagen jeg begynte igjen. Ikke noe slingringsmonn, og at sambo skulle ha sine uker midt i var helt uaktuelt. Fikk beskjed om at dersom det var lovfestet at det er vi som bestemmer når sambo skal ha permisjon så kom han kun til å ha forefallende arbeide til meg. Jeg vet ikke nøyaktig hva han mener med det, men for meg så høres det ut som at ”tvinger du meg, så tar jeg igjen-bare vær klar over det!!” Jeg prøvde å si at dette får de jo til i andre bedrifter, men det var ingen kjære mor, nei. Han ville ha det på slutten og om jeg ikke gikk med på det visste han ikke hva han kom til å klare å finne av jobber (altså, jeg får jo lønn og er på jobb men han truer med at jeg må gjøre alle drittjobbene…).

Etter at den festlige diskusjonen var over fikk jeg beskjed om at jeg ville få utbetalt penger via nav, ikke via bedriften. Jeg prøvde å argumentere for å få det gjennom bedriften, og brukte idiotisk nok dagens arbeidsmarked som et argument. At dette kanskje var et gode han ville tilby i et sånt marked. Fytti katta, dere skulle sett fyren steile. Fikk tirade på tirade om at det var et drøyt argument og at denne bedriften gjorde jaggu nok for sine medarbeidere med turer og mobil og bredbånd og jeg-vet-ikke-hva og at det fikk være måte på å komme med trusler. Jeg la meg helt flat, beklaget og sa at han oppfattet nok argumentet på en helt annen måte enn det var ment. Jeg mente at i dagens arbeidsmarked har jeg hørt om flere arbeidsgivere som gjør dette som et godt tilbud til sine ansatte, men jeg mente på ingen måte at jeg kom til å si opp dersom jeg ikke fikk dette. Han fortsatte å tordne, jeg beklaget igjen og sa til slutt at ”nå må vi bare legge denne diskusjonen død, dette var ikke ment slik det ble oppfattet!” Jeg innser at det var et dumt argument å slenge ut, men etter å ha beklaget to ganger syns jeg han kunne gi seg med tordentalen sin altså…

Sist, men ikke minst, fikk jeg beskjed om at noen fag jeg skulle ta, på firmaets regning, ville han at vi skulle se an litt. Avtalen har hele tiden vært at jeg skulle ta disse fagene så fort som mulig. Jeg har sagt at jeg kunne tenke meg å komme i gang med et fag i permisjonstiden og han har holdt litt tilbake på det. Men sånn som jeg kjenner meg selv tror jeg det er lettere å lese når jeg er hjemme med barn (litt uti permisjonen da selvsagt) enn når jeg skal ha jobb, barn og studier samtidig. Dette brukte han selvsagt mot meg og sa at om jeg trodde det ble verre når jeg hadde jobb ved siden av var det jo i hvert fall ikke noe vits i å begynne mens jeg var i permisjon. Da kom jeg jo ikke til å fullføre. Jeg mener at det er lettere å fortsette når man først har kommet i gang, da har man liksom funnet rutinene igjen. Men dette ville han ikke være med på og mente at dette fikk vi se an etter hvert. Jeg gadd ikke å diskutere med ham mer, disse fagene skal jeg ta uansett, og om jeg føler for det så begynner jeg i permisjonstiden. Da får jeg heller betale det selv, for dette er fag som bare gjør meg mer attraktiv på markedet. Så jeg avsluttet den diskusjonen der.

Med det var samtalen over og jeg var så sint, skuffet og lei meg at jeg satt noen obligatoriske minutter på kontoret før jeg føk inn på do og endelig kunne la det trille noen tårer. Klarte å komme meg gjennom dagen uten å grine mer, men da jeg kom hjem trilla tårene som bare det. Jeg føler meg så ”lurt” og lurer på hva i alle dager han mener jeg har gjort galt? Sjefen min, som frem til nå har vært tidenes mest forståelsesfulle har plutselig blitt monstersjefen som skal rakke ned på alt… Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal ikke på kontoret i morgen, skal ut til kunde, men har veldig lyst til å sette meg ned og prate med sjefen på torsdag. Vet bare ikke hva jeg skal si, og er livredd for å begynne og grine (har veeeldig lett for det når jeg blir sint/lei meg).