Parforhold-debatten
Er det meg det er noe galt med?! trenger noen meninger:=) |
23:11 16.05.2008 |
|---|---|
Jeg føler at jeg gjør alt, og at jeg er alt for snill mot han.. Det er bare meg som kjører og henter barnet vårt i barnehagen, bare jeg som ordner med han om morgenen. Bare jeg som tar kvelds stelle.. Alt av husarbeid gjør jeg, vasker klær støv suger ++ Bare jeg som er på butikken og handler. Jeg går på skolen, skal liksom full føre den. + at jeg jobber annahver helg.. Spør jeg om han kan ta kvelds stelle, får jeg bare til svar hvorfor det??! Han kan reise til kompisser rett etter jobb og ikke komme hjem før 10-11. Nå har jeg sakt at jeg orker ikke alt dette av lene lenger at han får begynne og hjelpe meg,i vært fall med noe. Da får jeg bare til svar at jeg krver for mye av han, fordi han jobber. han jobber fra 8-4. Er jeg urimelig når jeg ber om litt hjelp til dette??! Vi skal jo liksom være en familie, trodde egentelig det var vanelig og fordele litt oppgaver?! |
|
| Anonym | |
Sv: Er det meg det er noe galt med?! trenger noen meninger:=) |
15:40 17.05.2008 |
|---|---|
nei det er ikke noe galt med deg, skulle bare mangle at han skal hjelpe til med hus og barn. Er desverre en del menn som mener at de skal jobbe 7-8 timer dagen mens dama skal ta allt annet. SÅ vi er liksom på jobb 24 timer i døgnet vi. Når man har barn skal man ikke drive å være borte til lenge etter barnas sengetid hver dag. (hvis det ikke er jobb eller annet man MÅ da.) |
|
| Anonym | |
Sv: Er det meg det er noe galt med?! trenger noen meninger:=) |
01:01 18.05.2008 |
|---|---|
Hei du! Her har du et klassisk eksempel på en guttemann som vil ha et behagelig liv; han vil ha både pose og sekk. Har du tenkt å fortsette å la han ha det? Han er sikkert såre fornøyd med å drive å tråkke deg ned i støvlene og føler nok han har det som plommen i egget. Hva så med familien som seiler sin egen sjø? Jeg kan ikke tale for deg, men meg selv. Jeg var i en lignende situasjon for mange år siden. Da jeg oppdaget at jeg ville ut av det, gikk det 4 år før jeg tok steget og gikk. Da var jeg så ferdig med typen at jeg plutselig kunne le høyt og hysterisk i pur glede over endelig å være fri. Når jeg nå i dag ser tilbake på det, angrer jeg ikke en dag på at jeg gikk ut av et forhold med en guttemann som ønsket seg en "mamma" eller "hushjelp/barnemor/elskerinne" som kunne ta vare på barna hans, huset hans, vaske klærne hans, lage maten osv osv... Jeg og barna fortjente ikke engang å dra på ferie, i følge han selv, for det var han som fortjente ferieturer om sommeren. Derfor dro han på ferie med gutta. Skal si han blei forfær da han uhindret av alle mine "familiepåfunn" kunne fortsette sitt ungkarsliv; jeg pakket sakene, tok med meg ungene og dro. Slik kvittet jeg meg med et uverdig liv i undertrykkelse og ble sterk og selvstendig. Kanskje du burde vurdere å gjøre det samme? |
|
| Anonym | |
