BarniMagen.com

Sitter og skal avgjøre mitt og mine barns fremtid på en måte. Men føler meg usikker.
Skjønner ikke samboeren min i det hele tatt. Og er redd for at jeg enten har vært i dette for lenge til å klare å se klart lengre, eller er urimelig til 1000.
Han har gjennom vårt fire år lange samboerforhold vært både omtenksom og god. Veldig kosete og kjælen. Sosial med alt og alle, smilende og alltid glad. Alle liker han. Voksen og med god jobb, økonomi, hus og hjem. Alt står på han. Jeg har min egen jobb, solgte mitt lille hus og flyttet sammens hit vi bor nå. Jeg har en datter på 13 fra før, han har to på 20 og 23, sammen har vi ei tulle på 6 mndr.
Alt skulle vært fryd og gammen, men jeg er bunnløst fortvilet.
Saken er den at med jevne mellomrom har han "klikket" totalt, gjerne i fylla. Han tar seg noen øl hver Fredag, som kan bli for mange, han ønsker gjerne å prate til sent, jeg skyr det for ut fra erfaring har det kulminert i diskusjoner og krangler fra begges side. Men han blir gjerne svært forbannet. Da sparer han ikke på subjektivene, og det er helt utrolig at jeg klarer noe som helst så dum, udugelig etc. er jeg.
Barna hans skyr plassen her som pesten, og godtar ikke fars nye liv. Han møter dem uten meg, og har prøvd å få dem på andre tanker. Men de bestemmer. Jeg tror dette går innpå han veldig mye. Og det skjønner jeg godt. Det har dessverre vært fire år med mye jeg må skjønne etterhvert. Som at han blåser ut i graviditeten vist han syntes jeg var urimelig, drakk når det var helg med besøk, vekte meg i tidlige morgentimer uansett om jeg slet med nattesøvnen og trengte å sove, fordi han var full og ville ha selskap. Sov det meste av resten av helga vekk. Ble lyn forbanna vist jeg tok opp noe negativt dagen etter, brølte at han var lei av negativitet. Og det dumme er at vi har det bra så lenge ikke han gjør det han gjør. Han tok oss med ut på middag en kveld, han, meg og min datter. Mens han skulle gjøre opp regninga, sa jeg at vi kunne stoppe en taxi. Han kom aldri, vi ventet på han og ringte til han i en time. Og dro til slutt hjemover. Han hadde da dratt på en konsert??? Vi var helt tydelig ikke ønsket i lag med, enda det var familievenlig arrangement. Sånn gikk graviditet med drikking i helger, jeg som ba han stoppe, tull og tøv resten av helga med. Til dagen før julebordet 7/12- 07, da drakk han med en kompis, til sent på natt. Da han kom og la seg var han svært full, og jeg avviste han for jeg ønsket å sove, jeg hadde sovnet sent da jeg føler meg utrygg når han drikker. Han slo to stenharde slag i ryggen på meg, jeg ropte men han hørte meg ikke og slo en gang til så jeg falt ut av senga. Dette var ti min etter han la seg. Han mente i ettertid at han må ha gjort det isøvne. Vi dro dagen etter på julebord, jeg tok meg sammen, men var mest plaget av tanker om babyen, vist jeg hadde lagt med magen mot han... uff, nok om det. Han drakk, enda jeg ba han la være, da jeg var redd det skulle skje igjen. Jeg tok kvelden kl. 22, da jeg høygravid følte meg utslitt. Han kom ikke før kl 03, da satte han seg på kanten av senga, tok seg en røyk, og klikket totalt over mine beskyldninger fra kvelden før. Han kom til å finne en annen seng og ligge i, for det var livsfarlig å ligge i min. Så dro han. Han kom tilbake etter halvtimen, så han fant vel ingen seng. Da holdt han en to timers terenade om min forferdelige måte å være på. To dager senere gikk vannet, vi fikk en jente, prematur. Han fløy rundt, smilte og strålte og skrøt av den lille.Han var avdelingens underholdningsmaskin.
Og jeg ble syk, og syk, og syk igjen. Så de la meg inn. Han virket som han hadde mere lyst til å stikke av enn å støtte meg. Men han tok babyen i to dager hjemme, fordi jeg ikke fikk ha henne der.
Grunnen til at jeg måtte bli på sykehuset var at jeg ikke fikk bli frisk hjemme. Han måtte på jakt, han kunne ikke ta noen fridager fra jobb. Og jeg kunne ikke løfte babyen, på grunn av svært høy feber og verk. Men klarte det allikevel. I ettertid sier han at jeg bare skulle spurt. Jeg husker bestemt at jeg ikke bare spurte men gråt av fortvilelse for jeg var så redd for å løfte den lille i den tilstanden. I denne tiden var jeg kjedelig som ikke satt oppe og drakk litt, jeg kunne jo pumpe meg... og var alltid trøtt og syk... Nå har vi hatt dåp. Hvor han med noen kompiser tok seg noen glass Fredagen føre, det gikk greit. Min mor var kommet, hans mor var kommet. Neste morgen melder hans mor at vist ikke sønnen hans ønsket å delta i dåpen så kom heller ikke hun. Dette fikk vi klar beskjed om å fortelle han omgående. Jeg vekte han, og ba han rydde opp i det etterhvert, og tok det litt som rør fra moren hans.
Han brølte at dette var noe kokt i hop av meg og min mor. Han ropte til moren min at hun hang i en tynn tråd, og at oppførte hun seg ikke ordentlig skulle hun holde seg unna dåpen. Vi var stumme. Hva med hans mor da som ikke skulle komme, dette hadde da ikke med oss å gjøre. Mot mine beskjeder om å roe seg ned, ellers ble dåpen ødelagt, sprang han ut og brølte til moren sin, moren min, datteren min overhørte dette til rommet sitt. Noen timer senere er han bare smil og alt igjen. Jeg var så flau, at jeg nektet å bli her lengre, og tok mor og døtre med til et hotell. Der overattet vi og jeg ga klar beskjed om at jeg ble med i kirken. Vi hadde ikke fått ordnet hjemme engang til alle gjestene, siden han fløy inn og ut med kraftsalver om hva han forventet av oss til den store dagen. Min mor og datter var vettskremte over oppførselen. Han sendte senere mld. og beklaget til min mor, at han hadde tatt feil, og gitt beskjed til sine om at de måtte bare oppføre seg. Vi deltok i dåpen. Ungene hans furtet, ingen fikk beskjed om å oppføre seg. Pynten var ikke på plass, ikke noe ble som jeg hadde forestilt meg. Nå bor moren hans her en liten stund, og hun kommer med kommandoer høyt og tydelig, foran malere og alt, og han bare ler.
Det er så mye mer, blandet med at han innimellom er koselig og.

Er jeg gal, eller bor jeg i lag med en følelseskald jævel??