BarniMagen.com

Jeg er så enig så enig. Alt er trist og grått og ferie, hva hjelper vel det når det eneste vi vil er å få en liten baby....

Jeg er nå gått inn i mitt tredje år som prøver kun avbrutt av en sa i aug 05. Det er helt utrolig å tenke på at det faktisk er gått tre år siden, det som i den forbindelse er verst å tenke på er at jeg ikke har hatt en eneste liten pos. grav.test siden da., men..vi må bare fortsette å stå på, vi har blitt gravide og fått barn før, begge vi to, og vi skal jammen klare det igen. Husk på at dette er noe som vi virkelig vil og vi får det til.

klem.

Takk, Agne! Du har det jo verre enn meg. Har du fått noen hjelp, da, medisinsk eller alternativt? Tre år er veldig lang tid!

Hei, begge to!

Kjenner meg igjen i motløshetenh deres...jeg har selv skrevet et innlegg på denne siden pga. uforutsette blødninger som plutselig har begynt å dukke opp. Blir helt matt og oppgitt, jeg, selv om jeg bare har prøvd å bli gravid noen få måneder. Jeg beundrer dere som har stått på så lenge! Det er nok den biologiske klokka jeg hører som stresser meg, for jeg føler at jeg har ingen tid til å miste - og dermed ikke tid til blødningskluss! :-(

Lykke til videre, Tobarnsmamma neste år og Agnes - jeg håper dere får nytt påfyll av mot, og at dere vil lykkes! Jeg skal prøve å rette min rygg og tenke optimistisk, jeg også, men frykter at jeg snart gir opp...

Kjære du!!
Jeg vet hvordan du har det. Jeg fyller snart 36 år og vi har prøvd å få barn i fem år. Har vært igjennom det ene og det andre, og fire ivf. Livet settes på hold og en føler det som en står bundet fast, mens alle andre reiser lykkelige forbi. En mister lysten på det meste.

En klok dame sa til meg i min higen etter å bli gravid at " Du må gi slipp for å kunne ta imot!" Tror det er mye i det. Jeg klarte å gi slipp, samboeren min og jeg begynte å røyke igjen og bestemte oss for å sette hele prøverørshelvete på lang pause. Så ble vi gravide, uten hjelp fra andre enn oss selv. Det var fantastisk, men lykken varte desverre ikke lenge. MA og utskrapning. Nok et nederlag. Deretter lang pause for så å gå motvillig igang med 4 ivf.

Jeg var ikke så streng med meg selv denne gangen, tok en røyk i ny og ne og hadde ingen, absolutt ingen, forhåpninger. Etter innsetting røkte jeg selvsagt ingenting og stor var gleden da testen 14 dager senere var positiv. Men, vi er realistiske optimister og 6 uker på vei. Kan nesten ikke tro det skal gå godt. Samtidig så burde det være vær tur nå og statistikken står vel på vår side.


Meningen med det jeg forteller er at det nok blir derers tur etterhvert også. Prøv å ikke la deg stresse av alder, gå inn i de nye forsøkene med litt never mind og prøv å ikke legg så mye betydning i det. Det med at mye kan være psykisk tror jeg mye på. Vi som får kjørt oss på denne måten blir veldig opphengt i å få barn. Sats igjen og tenk og vit at det finnes mange andre muligheter, både med og uten barn i dette livet. Regner med du har prøvd det meste av behandlinger og slikt. Hvis ikke har jeg mulignes et par tips til deg. Med vennlig hilsen Kaja35

Ikke gi opp!!!

Jeg hører ikke hjemme her i det hele tatt, men jeg håper at min erfaring kan gi håp likevel.

Jeg var 35 år da jeg fikk førstemann og er 37 nå og gravid igjen, 5,5 mnd på vei. Begge gangene har det bare vært å hive p-pillebrettet ut vinduet og sende tekstmelding til mannen (ute i hagen og klippet plenen eller noe :-)) om at nå er egget her og så kom han inn og vips tryll tryll så var jeg gravid på første forsøk. Begge gangene.

Jeg kjenner tydelig når jeg har eggløsning så det er jo flaks sånn da, har full kontroll, trenger ikke EL tester og sånt. Og trolig har jeg såkalt "gode" egg.

Har to selvvalgte aborter bak meg fra ung alder (16 og 24) som jeg aldri har angret på, omstendighetene tatt i betraktning.

Men jeg har altså aldri måttet stresse og bekymre meg for å bli gravid og jeg tror dette har mye å si for å lykkes. Vanskelig å forklare, men det er jo ikke akkurat sjelden man hører om par som har prøvd og prøvd og har gitt opp eller har adoptert og så roet seg ned, og så PLOPP der blir de jammen gravide og det kommer gjerne to på rappen. Er det ikke rart??

I tillegg er det dessverre genetisk at noen har gode egg som tåler litt alder mens andre er mer genetisk uheldige og ikke er utstyrt med såpass gode egg. Da er det nok ikke så mye håp lenger, for å slåss mot genetikken kan man rett og slett ikke.

Håper dere her inne får oppleve gleden med å få det barnet dere ønsker dere og at det skjer SNART!!! Skal sende "bli gravid fort og lett lykkestøv" til dere!! Slapp av, la eggene deres bade i sperm så skal dere se at det dukker opp et villig egg som lar seg befrukte, feste seg og vokse.

Du mener det nok godt, anonym sist her, men historier som dette strør egentig bare salt i såret for oss som strever litt. Jeg ble også lett gravid forrige gang, men nå er det kluss med både det ene og det andre. Og det lar seg faktisk ikke gjøre å slappe av i forhold til dette når man så gjerne vil. Og vi rundt 40 har ikke tid til å ta det med ro.

Du vet nok ikke helt hav du snakker om, og det visste heller ikke jeg før. Så vær så snill å tenk deg litt mer om før du skriver, særlig fordi du selv sier at du ikke hører hjemme her.