BarniMagen.com

Sånn som jeg kjenner systemet er det ikke mulig å gå til sak og få oppreisning.. Det du burde gjøre er å klage på legen til fylkeslegen og ta kontakt med pasientombudet.. Men jeg kan allerede nå si deg at du sannsynligvis ikke vil få noe penger ut av det hele.. Det skal en del til for å få penger for skader - og da er det snakk om f.eks feil fot som ble amputert osv.. Psykiske plager pga feilbehandling skal det myyye til for å få noe for, men det skader jo ikke å prøve..
Sjekk denne siden :
http://www.shdir.no/pasientombudet/finn_ditt_pasientombud/

alt er mulig, men jeg hadde ikke brukt energi på dette så lenge ungen ble født frisk. men ja, rapporter det, både legen som ikke utredet deg nermere og sykehuset som ville ta naro-test av deg. og be om en saklig unskyldning, det fortjener du. og ungen din kunne jo blitt skadelidende dersom du for eks hadde brukt sterke medisiner eller drukket mye alkohol den fasen du trodde du ikke var gravid. Kan jeg spørre på hvilket grunnlag de mente seg berettiget til å ta en narkotika utrednings prøve av deg? Man skal da virkelig ha grunnlag for å ta en slik prøve av noen. eneste fellesnevneren er at narkomane har en kjip tendens til å fortrenge svangerskap og ikke oppdage det før de er laaaaaaaaaaaangt på vei, men her var det jo legen som hadde sviktet, dessuten skulle du vel strengt tatt vært sendt til ul for sjekk om at alt var kommet ut etter en såpass sen abort som ved 12 uker, selv om dette vaneligvis foretaes dersom man ikke slutter å blø.

De trodde det jeg sa om at legen hadde sagt det var en spontanabort bare var en løgn for hvorfor jeg ikke hadde med helsekort for gravide og oversikt over blodprøvene jeg hadde tatt.. De trodde da at det sto skrevet ting på de papirene om at jeg var rusmisbruker og ikke ville vise det frem.. Synes det var dårlig rutine av de å ikke bare ta ne kort telefonsamtale til legekontoret og høre hva som sto skrevet i journalen min der.
Synes også det er rart at jeg ikke ble sendt til sykehuset av den første legen da jeg var 3mnd på vei da jeg hadde "spontanaborten". Enn hvis legen hadde gidd meg av disse tablettene for å sette igang fødselen som de gir ved utskraping da?!! *Grøss*
Jeg har sendt historien til pasientombudet og fikk et langt svar og de ba meg sende det til kommunen jeg bodde i etc.

Tror dette hjelper meg på vei når jeg nå "jobber" med alt som skjedde..

Hei,

Jeg har akkurat hadd en lignende opplevelse. I april oppdaget jeg at jeg var gravid. Skulle inn på første kontroll i mai. Uken før fikk jeg sterke blødninger og det kom "noe" ut av meg på jobb. Mye blod og helt grusomt deprimerende. Dro til legen dagen etter (ikke min fastlege for hun var ikke der). Han konstanterte at jeg måtte ha vært 9 uker å vei og at det var en spontanabort. Han ville ikke "plage" meg med noen undersøkelse så jeg ble sendt hjem med beskjed om å ta det med ro. Kroppen min var fremdeles gravid og slik var det i 6 uker. Jeg var fryktelig deprimert. Var av og til på jobb, men for det meste i senga. Tenkte jo selv at det ikke var normalt. Spontanabort er jo tross alt ikke uvanlig, men kom meg ikke ut av det. Sakte, men sikkert fikk jeg en liten kul på venstre siden av magen. Veldig rar (ikke som min første graviditet). På natterstid ble denne kulen til kreft, morkake som fremdeles vokste og bakerst i hodet mitt kanskje ett barn. Jeg har aldri i mitt liv vært så redd og deprimert og torde ikke gå til legen. Jeg var sikker på at jeg var alvorlig syk, både fysisk og i hodet. En dag fikk jeg ikke på meg en bukse jeg hadde brukt 3 dager før. Jeg hadde min beste venninne på besøk og hun fikk meg endelig til å dra til legen. Jeg ble sendt rett til gynokolog og falt nesten ut av stolen da jeg så ett lite barn røre seg inni meg. Jeg trodde ikke det var sant, det måtte være bilde fra den forrige pasienten. Men neida, jeg var 20 uker på vei, ikke 14 som vi regnet ut fra forrige leges antagelser. Nå er jeg 30 uker på vei og jeg sliter som fy med psyken. Føler at min fastlege, føden på Ahus og jordmor ikke tror meg når jeg forteller hva som har skjedd. De ser bare litt rart og medfølende på meg, men komenterer det aldri. Har hatt noen blødninger og har fått beskjed 2 ganger at "aborterer du, så aborterer du, det får vi ikke gjort noe med" og jeg har gått rett i kjelleren begge ganger.
Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. I mine svarteste stunder har jeg virkelig lyst til å skade den legen som ikke ville plage meg med undersøkelsen etter "spontanaborten". Når jeg er positiv og glad orker jeg ikke å ta tak i tankene på det en gang.
Jeg håper virkelig at barnet mitt er friskt. Alt tyder på det, men det er 10 uker igjen og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å vente så lenge.
Jeg er nok tross alt heldigere enn deg. Alt står i min journal som jeg bastandig har med meg. De har ikke testet om jeg er rusmisbruker (som jeg vet om) og jordmoren virker grei tross alt. Jeg har kun hadde 2 rene svangerskapskontroller resten av legetimene mine har vært for å få sykemelding (bekkenløsning) og for å få sjekket disse blødningene. Undrer meg litt over at ingen prøver blir tatt, det er bare prat, men det får bare være.
Uffda, dette ble langt og helt uten råd til deg. Min far er advokat. Jeg skal prate litt med han om hva jeg/vi kan gjøre. Har han noen tips så skal jeg gi dem videre til deg.
Lykke til med deg og barnet ditt.

Først må jeg gratulere deg med graviditeten. Trist at du også har opplevd en lignende situasjon som meg. Godt å ha noen å dele dette med som vet hvilke følelser slike opplevelser gir.. Jeg er så skuffet over at leger og andre helsepersonell har en slik innstilling som vi tydeligvis har opplevd begge to.. det er jo snakk om et nytt liv vi har i magen jo!
Hadde vært flott om du kune informert meg hvis du tar en prat med din far ja. Det hadde jeg satt stor stor pris på. Masse lykke til videre. Vi mennesker er laget slik at vi husker solskinnsdagen best, så etter du er ferdig med svangerskapet vil du huske når du kjente sparkene og alt det koselige tydligere enn det negative.. :)