Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
En tid som skulle vært fylt med lykke...
12:02 16.01.2009
Min største frykt er at forholdet til meg og min mann ikke skal vare...Egentlig har vi det veldig bra, men siden jeg ble gravid klarer jeg nesten ikke å se det positive lenger, og fokuserer på det som ikke fungerer. Jeg tror jeg sårer han utrolig mye ved at jeg stadig kritiserer han, for innerst inne vet jeg at han prøver.. men jeg bare får ikke til å fokusere positivt! Noen ganger så tenker jeg at det hadde vært bedre å være uten han også, mens andre ganger tenker jeg at jeg ikke hadde klart meg uten han..Jeg føler såå sterkt at dette er en tid hvor vi skal være lykkelig og det skal føre oss nærmere sammen, isteden så sklir vi bare mer og mer fra hverandre, og jeg føler meg så enormt ensom.......
det var akkurat som om jeg selv skulle ha skrevet det.. er jo en liten trøst at jeg ikke er alene om å ha det slik.. Akkurat nu føler jeg at alt er så elendig... jobben er noe dritt, forholdet er ikke som det var osv osv... har lyst til å grine...
En graviditet kan være fylt av mange ting, og mange føler nok lykke ved det å være gravid og ha det bra sammen med mannen. Men jeg tror det i mange tilfeller er like normalt å føle slik du gjør. Mange har tøffe svangerskap enten fysisk eller psysisk, og ikke alltid er det noe man kan gjøre med det.
prøv å se det positive han gjør for deg, selv om jeg vet det ikke er lett å styre. Innerst inne vet dere begge to hva dere hadde før graviditeten og noen mnd med motgang tåler dere helt sikkert. det blir sikkert bedre etterhvert, og gjør det ikke det finnes det som regel famileterapeuter på helsestasjonen som du kan snakke med. de er der for blant annet gravide som sliter depressivitet eller andre psykiske problemer. de er der for å hjelpe deg før et lite problem blir et stooort problem.
Jeg håper ting snur seg for dere og at dere finner tilbake til hverandre og det dere hadde sammen. Det er jo ikke godt å føle seg ensom, spesielt ikke som gravid. men prøv å ikke tenke så mye på "lykken" ta en dag av gangen og gled deg over det som er glede seg over...
lykke til videre da...
Er visst ikke så mye positivt som kommer ut av meg heller for tiden.. :P. Så jeg har jo tenkt tanken som mange andre at dette forholdet kanskje ikke er så varig som jeg trodde. Det er nr to som er på vei og tenker også at kanskje dette var en feil.. Burde vi ikke ha prøvd på nr 2.. Ganske deprimerende å sitte med sånne tanker, så håper alle har rett når de sier det bare er hormoner og at det går over...
Jeg har gått i 12 uker nå uten og vært mer gretten og lei meg enn vanlig. Men i dag har jeg virkelig merket at jeg at jeg skyter ut piggene av _ingenting_ Først fordi det ikke så ut hjemme og at kjæresten ser ut til og ikke bry seg. Også fordi han ikke har kommet i det stadiet at han ønsker å lese om hva som skjer med babyen å engasjere seg. Så fordi han.... bare han ble bedt på fest til et vennepar av oss (hun er min bestevenninne). Så blir han sint fordi jeg ikke klarer å være hjemme en kveld alene.
I dag har jeg virkelig lurt på om det er noe galt med meg. Kvelden endte med at jeg ene og alene satt hjemme, noe jeg i midlertidig fortsatt gjør og gråter for meg selv. Muligens fordi jeg føler meg utelatt og alene. Men jeg har aldri ytret ønske om å være usosial bare fordi jeg ikke kan drikke under graviditeten? Vil jo gjerne være med både på byen og alt. Klarer fint å motstå alkohol. Hurra for humørsvigninger:)
oh yeah! Jeg er så sinna så sinna! Kjenner meg igjen, og mannen min går det veeeldig hardt utover. Desverre. Men jeg tar meg selv i det når jeg er slem mot han, og sier det rett ut at jeg er helt irrasjonell og veldig urettferdig mot han. Han tar det veldig fint. Skulle ønske det fantes en kontaktgruppe for vordende fedre hvor de kunne få ut all sin frustrasjon også. Mannen min har en kamerat med gravid kjæreste, og de ringer hverandre ganske ofte tror jeg. Alle behøver noen.
Skjønner ikke hvorfor vi kvinner er så jævla sure og oppfarende under graviditeten. Hva er hensikten med dette fra naturens side? Kan noen svare på det?
Tror likevel at jeg ikke er like mye ute og kjøre som mange andre (eller kanskje jeg bare ikke ser det selv).
Man kan skjerpe seg (selv om det er vanskelig). Man kan prate om det.
Man kan be om unnskyldning (en til flere ganger per dag). Jeg klarer heller ikke være positiv oppe i det hele, men tenker hele tiden at det kommer litt senere. Jeg bruker morgenen på å klø min mann på ryggen mens han nesten fortsatt sover. Da er jeg i godt humør, for han har ikke rukket å gjøre noe som irriterer meg enda.
Synes skikkelig synd på oss kvinner, men jeg tror våre menn lider mye.
vi har masse hormoner i kroppen derfor blir vi sånt, hvis en mann begynner å ta hormoner så blir han også sint og irritert, men synes mannfolk må tåle litt fordi det er også deres ikke bare vårt barn vi går med, vi lider psykisk og fysisk under hele svangerskapet, men til slutt vi begge får det beste og største gave i hele verden:-)
Som om jeg skulle skrevet det selv altså.
Du er ikke alene, har det akkurat likt som deg.
Noen ganger kjenner jeg meg nesten ikke igjen engang. I grunn veldig trist, å selv om jeg så gjerne vil ta meg sammen så går det rett og slett ikke.
