Føler akkurat det samme som deg! Han har riktignok aldri sagt at det er ekkelt å kjenne på magen, men han gjør det aldri, med mindre jeg sier at babyen hans turner der inne og han må kjenne. og det er bare så vidt han gjør det da også.. Han spør aldri hvordan det har gått etter en jordmor- eller legetime, og da jeg spurte om han ville være med på den 2. ultralyd timen, sa han ja, men begynte straks og mase om at han mista så mye penger når han måtte ta seg fri ekstra fra jobb. Er det mulig?? Føler også sånn som deg at jeg blir veldig alene om babyen, og håper inderlig dette endrer seg når hun blir født. Kosing er det heller aldri noe av lenger, får et kort suss når han går på jobben, og et kort suss eller klapp i ny og ne ellers. Men en savner sånn en skikkelig klem og "lidenskapelig" kyss slik han gjorde før, sånn at en føler seg virkelig satt pris på. Hvis jeg spør om han er sikker på at det er meg han vil ha, sier han alltid "ja, ellers ville jeg ikke ha vært her". Før sa han 'elsker deg' stadig vekk, nå er det sjeldent.. Det er virkelig ikke sånne menn en trenger når en er gravid! Vi trenger de mer enn noen gang nå!

Så anonym, jeg skjønner så godt hvordan du har det, og det er skikkelig skikkelig kjipt!

Velkommen i klubben :)
Jeg vil påstå at de fleste fedre har et helt annet forhold til barnet i magen og etterpå enn mødre har. Jeg tror det var lettere før på mange måter for da forventet du faktisk ingenting av mannen, men nå i dag forventer vi mye mer deltagelse fra barnefaren og blir veldig skuffet når det ikke skjer.

Beklager å måtte si det men du vil nok føle deg ganske alene på mange måter også etter fødselen fordi fedrene forventer at det er vi som skal hovedsakelig ta oss av barnet og de kan stille opp ved "bestilling". Nå er det nok helt sikkert slik at mange vil påstå at dette ikke er tilfelle for deres mann og det stemmer jo helt sikkert for mange. Men for 90 % av mine venninner stemmer det jeg sier, og det sier jo litt.

Selv har jeg bare innsett at det er jeg som har hovedansvaret og jeg er glad for de stundene som er fine mellom far og barn ( og dem er det jo mange av :).
Jeg tror mange vil slite visst de tror at alt av ansvaret og engasjementet skal deles 50/50.

Man er ekstra sårbar når man er gravid og rett etter fødselen så man skal egentlig prøve å ikke ta seg så nær av ting og ikke analysere for mye.

Lykke til, dette går bra :)

Selvsagt skal man forvente deltagelse av far, han er jo med på det hele!.... Man er to om å skape et barn å da burde man sannelig være to omkring resterende.

Kjenner med så godt igjen i det du skriver, selv om far her ikke reagerer slik med tanke på magen min. Han er da snill med komplimenter å slikt men vi er splittet... Her er det jobben som har prioriteringene, å jeg føler meg utrolig ensom til tider. Sliter med bekkenløsning og prøver febrilsk å få endene til å strekke til for å greie å ha orden på dagene da vi har et barn fra før som trenger at man er tilstede. Merd kveldene kommer tårene og følelsen av at er det virkelig slik jeg skal sitte å ha det, mens han sier han tenker på meg. jeg trenger at han hjelper meg å er tilstede når det er på det tyngste, å føler meg som en ego til tider da jeg jo forstår at jobben også er viktig for han. nei det er sannelig ikke lett gitt, å det hjelper vel ikke stort på hos oss at vi sitter her gravide med hormonene som gjør at vi føler det så utrolig sterkere... Jeg kjenner personlig jeg har behov for å snakke med noen, men kan ikke snakke med han, så da bruker jeg venner.. Men det er jo igrunn HAN som burde vært her.
Jeg skjønner deg så utrolig godt jeg å feller tårene sammen med deg....

Ser at innlegget er gammelt,men jeg svarer allikevel.

Ikke for å være ekkel eller noe.Men har noen av dere prøvd å snakke med mennene deres så dere er helt sikker på at de forstår dere.
Folk er jo ikke tankelesere og det er ikke lett å lese andres tanker om man ikke sier noe.....prøv å snakk ordentlig med dem og si at dere virkelig trenger deres hjelp.For det er mange Menn som også føler at de ikke slipper til fordi de tror el i noen tilfeller tror kvinnene også at de vet best om alt.

Sett dere ned å ta det opp ordentlig..så går det sikkert greit.

Det er klart man er ustabil når man er gravid,det er jo hormoner som skytes både hit og dit...er jo ikke uvanlig det.
Veldig trist at dere føler det sånn da...:-)

Mannen min er over øselig med tanke på babyen, men han skjønte ikke bæret av dette med mye hormoner og slikt og ble sur og grinete fordi jeg kokte over eller tårene flommet for ingen ting,,, løsning: gi han datamaskinen for du har lagret alt om gravide damer og hormoner og andre ting mennene ttrenger å forstå,, de har jo aldri opplevd dette selv og hvis det er deres første er de jo helt grønne,, i mitt tilfelle hjalp det veldig og han er helt super og takler tingene het fint,, jeg er ikke så sinna lenger men tårene kommer veldig lett, men med hjelp fra han går det helt fint,, lykke til=)