Noen som har opplevd dette? Jeg står i startgropa til dette nå og er veldig spent... Jeg har to gutter fra før (5 og 10 år) som bor hos oss, min samboer har ingen egne barn. Vi prøver nå å lage et felles.
Jeg har hørt skrekkhistorier om (særlig stemødre da..) som når egne barn blir født forandrer holdning overfor stebarna og det blir stor forskjellsbehandling.
Jeg har fortalt min samboer om disse skrekkeksemplene, vi har snakket endel om det. Han beroliger meg med at han ikke kommer til å gjøre forskjell, men jeg mener tross alt at blod ER tykkere enn vann... Jeg er livredd for at mine gutter skal føle seg tilsidesatt pga. dette nye barnet, som vil ha sin biologiske far boende med seg, noe de andre mine ikke har, ei heller har de en far som er spesielt aktiv med dem eller engasjert, han gjør det aller nødvendigste, men mye kjærlighet, da. Det blir jo mange situasjoner fremover; f.eks julaften neste år, når mine to skal til pappan sin og fellesbarnet får bli hjemme... Ferier... Fellesbarnet vil jo opplagt oppleve ting alene uten sine halvsøsken... Er så livredd for at mine to skal føle seg til overs, tilsidesatt - ja, you name it... Noen som har erfaring her??
Min mann og jeg ble sammen da gutta hans var på den alderen dine er. Det har forsåvidt gått greit, men jeg må jo innrømme at blod er mye tykkere enn vann...
Når det er sagt, ville jeg ikke vært så bekymra med tanke på din mann. jeg tror det er mye vanskeligere for en stemor å få dette til. Vi mødre er liksom mer involvert i det meste. Jeg synes det virker som menn har mindre problemer med disse tingene. De tar liksom litt lettere på alt.
Bare heller gled deg til gutta dine skal få en bror eller søster. Og de er jo hos dere hele tiden de også. Vi har dem 50 prosent, og da er det nok lettere at de vil føle seg utenfor...
Jeg har en datter fra før, og to gutter med nin nye samboer.
Opplever at han har forandret seg ganske mye i væremåte mot datteren min...desverre!
Passer veldig på at hun ikke er voldsom mot brødrene, nesten all kommunikasjon dem imellom er negativ ladet, etc...
Hadde jeg fått velge, hadde jeg ALDRI fått 2 "kull"...
Ikke enkelt å bli en happy family med mine å dine å exer å styr!!!
Er det ikke fint at han passer på at hun ikke er voldsom med de små?
Er hun stor nok til å lye så er det svært viktig at hun ikke får være voldsom med de. Er hun for liten til å forstå situasjonen, bør hun ikke være alene med babyene. Det er jo dere som voksne sitt ansvar at de små er trygge.
At all kommunikasjon er negativ mellom dem, er jo hans ansvar, og det er jo ikke bra, men her kan du ta litt ansvar også, å hjelpe på litt. Du kan backe han når det gjelder grenser mot de små, og du kan kreve positiv stemning. Men om han føler seg totalt overkjørt, er det ikke så lett å være positiv, uten at han har rett til å la det gå utover et barn.
Men det er nå engang slik at oss voksne sitt humør også påvirker barna både våre barn og stebarna våre. Om jeg er syk, eller har mye stress på jobb, eller er i en dårlig fase i samlivet, vel da kan jeg bli litt kort i lunta med ungene, både mine og hans. Unene kan fint klare å provosere meg også, om ungene bare er misfornøyde blir jeg sliten og kanskjelitt kort, kjefter mer etc.
Det heter samspill, og voksne må heve oss over det, og legge til rette for gode relasjoner. Men vi lever ikke i et vakum, vi blir påvirka av hvordan ungene oppfører seg. Vi må være tolmodig, men av og til blir det nok.
Alt med måte, men det er ikke bare en dårlig ting, barna har godt av å se at egen oppførsel påvirker de voskne. Det er del av oppdragelsen. Når vi er blide og greie, så påvirker det hele familien. Er vel helt greit det? Men vi som foreldre må jo legge tilrette for det, vi som foreldre må jo ta i mot dem med åpne armer så snart de vil være snille igjen, og dra videre på den.
Klart en voksen ikke kun skal ha negativ kommunikasjon med et barn, men barnet må tåle å få beskjed om det gjentatte ganger ikke lyer.
Er veldig spent på korleis dette komme til å bli eg og. Er alene med gutten min på 5 år. faren døde da han var 2 år. har no ny sambo og me venter barn om 6 uker. håper han vil bli inkludert like mye for han har jo ingen pappa som kan ta han med på ting. er kjempe redd for at han kan bli litt glemmt. men håper på det beste!
Jeg både har særkulls og er stemor. Ja, blod er tykkere enn vann. Jeg lever etter regelen at man garantert kommer til å føle at det er forskjell, men man "har ikke lov" å vise det.
Jeg har også en jente først, og deretter to gutter som er felles. Vi har definitivt hatt våre vanskeligheter rundt dette men føler at det har gått seg mer og mer til.
I dag har jeg ett barn som sier hun har to fedre og synes litt synd på brødrene som bare har en.
Jeg opplever ikke at ting blir vanskeligere, tvert i mot er vi mer og mer blitt en fungerende kjernefamilie. Jeg tenker i veldig liten grad over disse spørsmålene og det er nok et par år siden jeg var inne på dette forumet fordi jeg føler konfliktnivået og utfordringene i vår familie er mindre enn det jeg hadde forestilt meg i en vanlig kjernefamilie. (men fikk lyst til å svare når jeg nå var inne her). JEg tror mange av de som får dette til å fungere kanskje ikke er så mye på dette forumet, hvis det kan være en trøst. Kjenner flere forhold hvor det fungerer veldig greit.
Ja, innerst inne tror jeg nok det er litt forskjell for mannen min. Men vi har tre ulike barn, ett av dem er veldig likt ham så de er litt ekstra på nett, de to andre er ikke det, men sånn tror jeg det er i alle familier.
