Så bra du trives!
Etter hva jeg vet, har du ihvertfall ingen grunn til bekymring juridisk sett.
Hvis du er heldig og klarer å jobbe fullt hele svangerskapet ditt, trenger du jo strengt tatt ikke ta mer enn 6mnd permisjon (dele likt med faren til barnet), og da er du vips tilbake i jobb igjen. Da min mor fikk min eldste bror i 1971, fikk hun ikke mer enn 3 måneders permisjon (helt horribelt spør du meg), men det gikk nå bra det også. Når det er sagt er det jo ikke utenkelig at ditt forhold til jobben forandrer seg når du får noe som kanskje er enda større inn i livet ditt. Man føler seg liksom som en egen portabel bedrift i seg selv når men "produserer" et nytt liv selv.

Vi tror vel alle at vi er mer uunnværlig på jobben enn vi egentlig er... ;) Hvis vi for eksempel blir syk på kort varsel ordner jo alltid ting seg, og hvis man blir borte på grunn av fødsel (da er jo fraværet planlagt) er det vel enda lettere å legge til rette.

Og du, tenk omvendt. I stedet for å fokusere på at det ikke kommer til å gå bra å være lenge borte fra jobben, vil det være bra å ikke være hjemme lenge sammen med barnet? Jeg er sikker på at på lang sikt, så kommer du til å verdsette tiden hjemme med barnet tusen ganger mer enn om du hadde tilbragt tiden på jobben. Jeg vet at det høres ut som en klisjé, men tiden går superfort, og plutselig er barnet 5 og 10 år og har ikke tid til å være med deg lenger.

Og det kan jo også hende at du ikke er helt klar for å bli mamma enda. Å måtte nedprioritere jobben er jo ikke bare noe som skjer i svangerskaps- og permisjons-tiden, det gjelder jo i mange år etterpå også. Det er ikke like lett å delta på ettermiddagsmøter, dra på jobbreiser, delta på middager på kveldstid, jobbe overtid osv etter at man har fått barn. Så man må være villig til å ofre en del for barna... Men det tror jeg helt sikkert kommer snikende hos deg i løpet av graviditeten. De færreste fokuserer på jobben 2 måneder etter fødselen... :)

Jeg begynte å jobbe igjen når datteren min var 8 måneder, deretter var pappaen hjemme med henne i 5 måneder. Jeg begynte i ny jobb, sto opp kl. 6 hver morgen i et år, jobbet full stilling og vel så det, og elsket jobben. Plutselig var datteren vår blitt 2 år, og vi forsøkte å få enda et barn. Jeg gikk på tre smeller (hadde tre ufrivillige aborter) og fikk plutselig opp øynene for hvor viktig familien er for meg. Jobben er jo "bare" jobben. Jeg angrer på at jeg jobbet så masse når datteren vår var liten, for den tiden får jeg aldri tilbake, men jeg prøver å ta det igjen nå. Jeg jobber 80% (har fri en dag i uken) og nå ved neste permisjon skal jeg ha et halvt års ulønnet permisjon etter den vanlige permisjonstiden.

Det ble litt langt dette her, men moralen er - kast deg ut i det, og du vil nok oppleve at det går veldig bra å være borte fra jobben noen måneder... :)