Syns du skal flytte. Han er slem.

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg;
-oj, her var det mye fortvilelse
-flytt, flytt, flytt
-du gir nok barna dine veldig mye godt. Du skal også ha det bra, det er også viktig for barna.

Jeg er singel, aner lite om hvordan det er å bo sammen med noen og vil ikke gi noen råd annet enn at det er viktig for deg og det er viktig for barna dine at du har det bra. Om mannen din ikke synes det er så viktig, så har han et problem.
Lykke til.

Han kaller deg idiot, overkjører deg i alle diskusjoner, bruker bare 5 minutter på barna om dagen...ærlig talt, hva er det igjen av forholdet? Har han overhodet noe ved seg som GIR deg noe?

Hvis ikke, cut your losses og begynn på nytt aleine. Du blir kvestet på sjela, på livstid, om du lar dette pågå for lenge.

Helt enig med alle andre her, dette skal du ikke finne deg i!!! Flytt og kom deg vekk så fort du kan!
Og en annen ting, barn har jo som kjent tendens til å "bli som foreldrene", så at du setter standarden for dine barn enten det er døtre eller sønner (de lærer at sånn skal man behandle kvinner/ sånn er det helt normalt å bli behandlet av menn) det er ikke å tenke på det beste for barna!! Så bit tennene sammen, kast deg i det, og kom deg vekk! Du fortjener så mye bedre!!

Takk for svar damer,veldig takknemlig. Jeg er forvilet,ja...og aner ikke hva jeg skal gjøre...men jeg må velge det rette (ta det riktige valget) til syvende og sist. Problemet er bare at jeg drøyer og drøyer, i håp om at han skal ta seg sammen, endre seg, at vi kan få d bedre...Jeg er ikke den som finner seg i hva som helst,men prøver liksom å skåne barna også...selv om jeg unner dem ikke å se at mor har det slik,og det tærer jo en del på humøret og allt. Jeg savner familien min, vennene og livet der jeg kommer fra. Her i området hvor mannen har jobb og hus er jeg fremmed og har dårlig erfaring med å involvere meg for mye, føler de blander seg eller bryr seg fordi de er nyskjerige... bare en følelse jeg har... Men tror de sikkert bare mener godt, men jeg kan ikke la være å kjenne på det inni meg. Jeg føler meg misforstått og utenfor, mannen min vil ikke dra på besøk hos noen av dem, dette gjør meg enda mer isolert... Finner ikke i at han skal bestemme alt, vi er jo to om ekteskapet tross allt, hvordan kan han gjøre slik mot meg?? Nå snakker han ikke med meg nesten, jobber mye og dyrker sine interesser på fritiden, stiller aldri opp, handler mat av og til og betaler regninger, men thats it! Hvis jeg vil ha noe må jeg kjøpe dette sev for mine egne penger (hallo, jeg har bare barnetrygden å disponere!!), og jeg synes generelt sett han tenker altfor mye på seg selv... Familien min ser ikke tingene slik jeg gjør, de ser kun den gode siden av han, men de registrerer ulike ting som også påvirker dem negativt... Som at han ikke alltid er så ærlig/til å stole på, og ikke engasjerer seg aktivt med barna....han er såå ekkel noen ganger, hvis jeg sier : jeg har hatt besøk idag, så sier han bare. Åja, når tid kom h*n? Hvor lenge var h*n her? .. ingenting mer... ikke noe positive kommentarer eller innspill om noe som helst.. Hvis jeg i det hele tatt er så "heldig" å får noen komplimanger, sier han bare : "Ja kjempefint", med en anstrengt tone, han skjønner ikke at jeg trenger å bli verdsatt eller noe... Så føler han ikke egentlig mener det... Dette er kjipt og jeg savner som sagt mer sosial omgang men jeg føler meg stemplet overalt hvor jeg går her vi bor, sliter med å finne ut hvem jeg kan stole på og slikt... dette går selff også utover jobb når jeg en gang skal ut i arbeidslivet. Men nå er det sånn at jeg er hjemmeværende, og da synes jeg at jeg burde få bestemme ting mer hjemme og kreve at han gir meg "lommepenger", men jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette på en ordentlig måte at han skjønner alvoret i dette her... og romantikk har han ikke sansen for merker jeg, hvis jeg tar på han, klemmer eller koser i mer enn 3 sek, skyver han meg vekk... i løpet av dagen, fra når han reiser til jobb til han kommer hjem igjen, har han ikke gidda å ringe meg eller sende en hyggelig sms. Jeg kunne ønske dette var noe vi kunne bli flinkere på, men det er liksom ikke gjensidig...Føler jeg gir og gir, aldri får noe tilbake.. Jeg har da behov for stimulering og kontakt jeg også!! Og annen ting er at hvis barna våre maser om is, så gir han etter.... Han er for snill med dem (for å bli likt) og for streng med meg... han snakker til barna på en skadelig måte, særlig med vår eldste. Han leker ikke med henne, kommuniserer dårlig med henne. Hun har utviklet dårlig selvtillit pga væremåten hans, og hylgriner når han drar på jobb fordi hun hele tida har gjort noe galt... Men d har hun aldeles ikke, så jeg må ofte trøste henne, si at han er stressa, har ikke tid osv, mye møter med jobben. Jeg vet ikke hvor dette forholdet vil bære hen, det har jeg ikke lyst å tenke på nå, men jeg har sagt til nærmeste familie at jeg godtar ikke allt, og makter dette ikke til enhver pris... Dette ødelegger for så mange om vi lar det bare skure og gå....! Jeg savner en å kose meg sammen med, gjøre ting med, en som BRYR seg om barna mine, som verdsetter meg og respekterer meg, forstår meg, alle de tingene der!!! Nå føler jeg bare sorg, fortvilelse, utrygghet, tristhet, fordi barna mine skal måtte oppleve/ se meg slik!! Da jeg var overtidig med hun minste jenta og skulle dra til sykehuset for å settes igang, stilte han ikke opp på fødselen en gang.... Fikk en sms, og deretter unnvek han alle sms og tlf fra meg, hadde virkelig behov for noen rundt meg siden det var første gangen jeg skulle føde normalt. Vi hadde avtalt hvordan vi skulle ordne det med barnevakt og allt, men han droppet avtalen, stillte ikke opp for meg...!!! En annen dag jeg begynte å få rier, måtte han kjøre meg inn til sykehuset, akuratt som at det ikke var han sin unge, men bare skulle gjøre en tjeneste som sjåfør... sa nesten ikke et eneste ord til meg på hele kjøreturen... og vi hadde avtalt at jeg skulle gå inn først, han skulle komme etterpå og sitte på venterommet og vente på meg, måtte bare parkere bilen først.... Men han stakk fra meg, høygravid i 9.mnd og allt! Skjønner ikke hvordan det er mulig å behandle noen slik, forstår det ikke. Han skulle jo bli far, og så dropper han meg på den måten... Sååå skuffet! jeg er nok for snill med han, for jeg prøver å legge det bak meg, men jeg vil aldri så lenge jeg lever, glemme det.. Men for barnas skyld, for jeg elsker dem så utrolig høyt, gjør alt for dem så de kan få en kjærlig og god oppdragelse, med trygghet og omsorg, glede og varme. Det er det meg som gir dem! Derfor er det best å bryte med far, og heller feriere hos han i helgene, hvis jeg velger å forlate han og huset... Han gir dem ingen emosjonell kontakt, og hvis dette pågår for lenge lærer dem heller ikke hvordan ekte kjærlighet er og alt som innebærer, som at man ofrer for den man elsker over alt på jorden....

Hvorfor ser han ikke selv at han ødelegger for en hel familie når han ikke viser noen respekt for meg og hva lærer han barna våre i forhold til å lære dem gode verdier, utvikle gode egenskaper, utøve gode holdninger ovenfor andre medmennesker?????

Synes han rett og slett ikke fortjener en god omsorgsfull kone, som det jeg faktisk er og vil være.... Spm er : Vil jeg klare det så lenge han fortsetter slik??!?

For å være ærlig, så syns jeg ikke du er i et forhold en gang nå. Er jo overhodet ikke sånn et forhold skal være!!! Problemet er sikkert at når man har vært for lenge i en situasjon, så klare man ikke lenger å se seg selv og hva som faktisk foregår, man blir så vant med det! Også tror jeg det er lett å bli værende fordi man så veldig gjerne vil ha det forholdet og den mannen man en gang hadde, men som nå er forsvunnet. Det at han kan holde på sånn som du beskriver at han gjør er helt forkastelig! Forlate deg på sykehuset høygravid?!!!! Noen ting gjør man ikke! Og iallefall ikke mot sin livspartner!!!! Det at han har oppført seg sånn, sier alt om han, selvom han skulle få et "illebefinnende" og kanskje begynne og oppføre seg igjen. Jeg hadde mistet all respekt for han uansett.
Og det er overhodet ikke bra eller sundt eller positivt for barna og leve sammen med en slik mann, selvom han er deres biologiske far! Jeg sier det igjen, bit tennene sammen, hopp i det og kom deg bort og ut og vekk!!! Det blir sikkert rimelig tøft i begynnelsen, men det vil gi seg. Og en dag møter du en ny mann, som faktisk behandler deg på den måten han skal og respekterer deg, da kommer du til å tenke tilbake på tiden da du holdt ut med x'en og le og lure på hvorfor du holdt ut så lenge!! Jeg gjorde det en gang, selvom situasjonen da ikke var så alvorlig som din er. Jeg gråt i en måned etter å ha flyttet ut, men nå er jeg overlykkelig for at jeg gjorde det! Skal gifte meg om en uke, med en mann som faktisk forguder meg og respekterer meg, og det er sånn man fortjener å bli behandlet av sin partner.
Kom deg vekk!!

Klem fra meg

Ja det er faktisk sant! Jeg var høygravid og skulle inn for kontroll på sykehuset pga lite liv, og da jeg kom ut igjen var han ikke der!! Han forlot meg på sykehuset!!!! Tok det hardt innover meg da jeg bare fikk en mld der han skrev at de (han og dattera vår, som for øvrig er veldig GLAD i meg) hadde vært på Mcdonalds og kosa seg og at de deretter hadde dratt hjem igjen!! Fy flate, dere aner ikke hvor såra jeg følte meg da:( Og dattera vår (som forøvrig ikke er et objekt, "kidnappa" han med seg..) Ja, sånn følte jeg det VIRKELIG! At jeg liksom ikke betydde noe men man skal uansett ikke oppføre seg slik når barn er tilstede - hva er det egentlig han har fortalt vår lille datter da han tok en så brutal og egoistisk beslutning??? Jeg har aldri følt meg så krenket noen gang! Jeg er en veldig snill og empatisk god mamma og har mange gode egenskaper, som han ikke engang har. Synes faktisk at han er ganske så uegnet som far når han behandler meg slik! Hva er det han innbiller seg? Jeg har faktisk også rett til å mene noe! Har han ingen samvittighet eller er det sånn man skal behandle sin kjæreste/partner? Jeg føler meg så fanget, det er liksom så mange sår i sjela mi, og her sitter jeg enda - alle gangene har jeg prøvd å tilgi, sagt ok, vi glømmer det, eller jeg forstår, men er det virkelig meg som skal si unnskyld?? Når han gjør noe galt mot meg burde jo han skjønne det selv og vise litt forståelse for at jeg blir utrolig lei meg! Eller er jeg for kravstor? Tror ikke noen har behandlet meg slik før, men jeg har hatt få dårlige erfaringer med tidligere forhold så ting begynner å bli uklart, i tillegg drøyer jeg som sagt, men ting går kanskje aldri bedre.. Vi hadde et greit forhold i starten, men han smisket noe veldig ovenfor venner og familie og kjemien ble noe spesiell, da de ikke helt visste hva hans sitt egentlige JEG var. I ettertid har jeg tenkt at det sikkert var en plan han hadde tenkt ut på forrhånd sånn at han skulle bli likt av alle:( Man kan jo fort merke om det er ekte eller om det er tilgjort vil jeg tro. Og i dette tilfellet velger jeg å tro at han hadde sider ved seg selv som han ikke turte å vise av frykt for å bli dumpet... Men nå er det barn inni bildet og da bør han i det minste ta seg sammen, være et godt medmenneske, en kjærlig og omsorgsfull mann og pappa! Noen forventinger må man ha hvis han er glad i meg, eller er det helt ok sånn som han driver på?

Er lei av å bli overkjørt, synes det er kaldt og egoistisk at jeg ikke blir tatt hensyn til. Føler at når jeg sier det til han om hvordan det påvirker meg, min hverdag og alt, så bare koker det vekk i kålen... Neste dag eller uka etter kan han være like ekkel igjen.

Hadde en episode igår der han overkjørte meg fullstendig. Jeg sa jeg ville med og hente dattera vår som var hos min søster noen dager, og hadde gleda meg så til å se henne igjen og gi en stor klem og si hvor mye jeg har savna og tenkt på henne. Da nekta han meg å være med i hans bil, vi kunne for all del ikke gå begge to å hente mente han... Jeg ville være med og han protesterte:( Sa til han at jeg vil at vi drar begge to, til slutt etter mye styr, ga han seg siden jeg sperra for bilen sånn at han ikke fikk kjøre, ellers hadde han dratt.... Ikke noe av det jeg sa ble tatt seriøst så det var min eneste mulighet! Da tenker jeg han har et problem som ikke jeg kan løse, siden jeg må være så bestemt når jeg ønsker å bli hørt!!! Stakkars barna for alt de må høre, pga han ikke vil samarbeide. I tillegg klandrer han meg for allt, kaller meg ondskapsfull fordi jeg forteller min mening! Han skjønner ikke at det eneste jeg vil er at vi skal ha det bra...
Men tror ikke det går an å være sammen med han lengre, jeg er mett av å krangle og å konstant være trist og nedstemt...! Er jo overhodet ikke sånn ting skal være????

Fortjener han meg????
Hvorfor gjør han dette mot meg?? :(

Jeg må bare si det igjen, pakk sakene dine og kom deg bort. Man skal ikke leve sånn som du gjør, ingen fortjener det. Ikke barna dine heller!!
Er jo helt galskap

På mange måter synes jeg du har besvart dine egne spørsmål ganske godt. :) Men det er vanskelig å sortere tankene når man er midt oppe i noe sånt. Når jeg leser innleggene dine får jeg inntrykk av at du på mange måter allerede har bestemt deg. Du ser at dette ikke fungerer, men er kanskje redd for å skulle gjøre noe galt. Kanskje nettopp fordi mannen din er flink til å påpeke når du gjør noe "galt". Lever man for lenge under slike forhold begynner man å tvile på seg selv og kan begynne å tro at det partneren sier faktisk er sant...selvom det er partneren selv som har issues.

Du nevner at det kanskje kunne være en idé å ta en tur til en advokat. Gjør det. Sjekk ut hvilke rettigheter og muligheter du har. Siden du ikke er i jobb, ta en tur til NAV. Snakk med en saksbehandler for å få greie på hvilke rettigheter du har til forskjellige stønader om du flytter fra mannen din. Tenker at dette kanskje kan gjøre deg litt tryggere når du tar avgjørelsen. Du vet litt mer hva du går til. Virker jo som om du har et godt forhold til familien din og søsteren din. Flytt nærmere de som er glad i deg og omgi deg med de menneskene som gir deg noe positivt. Ikke en mann som hele tiden prøver å dra deg ned.

Nei, mannen din fortjener deg virkelig ikke. Virker som om han har så mye issues selv at han ikke klarer eller evner å ta vare på menneskene rundt seg. Ikke blir for lenge eller for "alltid". Tror du fort kan føle en sterk bitterhet etterhvert. Et sted der ute er det en mann som vil finne sin drømmedame i deg. En som vil respektere deg og behandle deg på en god måte.

Lykke til. Håper du får nøstet litt i tanketrådene og finner en løsning snart.

...og forresten...å nekte deg og være med til din søster, samt droppe deg under fødsel...det er noe av den drøyeste oppførselen jeg har hørt om. Sier mye om hans person.

Igjen lykke til..og stå på! :)

Takker for svarene, setter pris meningene deres.
Ja jeg har vært for lenge i dette forholdet,nesten så jeg er immun mot en hel del man normalt sett hadde vært urimelig.Han er skikkelig urimelig mot meg.Jeg strever og gjør abslolutt allt,ingenting av det jeg gjør setter han pris på. Hvis han styrer sånn med alle,kan han ikke være egnet å ha noen dame/kjæreste/kone....Kanskje like greit,siden han behandler dem så dårlig.I hvertfall meg...Han er overhodet ikke en kvinne-kjær manns type og barna våre kommer i nederste rekke når han ikke en gang vil lytte på meg. Spør jeg f.eks om noe blir det tolket som "mas". Han lover å gjøre det i morgen, når jeg spør igjen neste dag om han kunne være så snill å gjøre denne tingen, blir han oppgitt og gir meg en skyldfølelse, liksom at han ikke makter flere "krav", men det er jo ikke det når man bor sammen så må man jo hjelpe til ?? Jeg får hjelp av andre, hvorfor og hvordan kan man unnlate slikt, det er jo faktisk helt nødvendig og hensiktsmessig. Fe.eks skifte lyspærer når den er gåen, da bytter man....Han krangler så mye for bittelite, selv når jeg spør pent.. Jeg vet at det er ulike måter å spør ting på, men jeg er alltid høflig og takker for hjelpen etterpå, men noen ganger når han viser med kroppsspråket og væremåten at han gjør det bare fordi han "må", blir jeg en smule lei meg... Barna trenger og fortjener en god oppvekst og alikevel trekker han seg bort. Vi har snakket om å gå til en familieveileder, jeg er positiv til det men han trekker seg ut. Vil ikke, ser ikke poenget med det. Jeg er feilen og problemet, jeg syns det er urimelig.
Det finnes nok lite håp,vi snakker dessverre to forskjellige språk og forbi hverandre noe som ikke er enkelt i lengda. Min psyke er nedbrutt slik han snakker, dominerer, lager debatter, hever seg over meg og tar null hensyn eller viser ingen forståelse eller emapti når det gjelder meg og min hverdag hjemme. Jeg får kjeft hvis jeg planlegger noe, han skal begrense meg i å utvikle meg, mine behov skal aldri ha kommet opp til overflaten.. skjønner ikke hvorfor jeg bare ikke slipper taket, hva er det som stopper meg?? Riktig, det har pågått for lenge. Nå må jeg velge. Enten eller. Jenter fortjener ikke skittsnakk av sine menn...Uansett hva som skjer,jeg elsker barna mine høyere enn livet selv,finner ikke ord hvor mye de betyr for meg.....Gjør hva jeg kan for dem, ja alt i min makt. Stoler ikke på han lengre.Vi deler ikke samme seng,han sier ikke hvorfor- annet enn at han sover bedre i den sengen, akuratt som at det var en helt ok ting å gjøre.Prøver å tenke positivt, jeg vet jo ting ordner seg tilslutt. Men er redd for barna mine,vil så gjerne ha dem selv siden jeg tilbringer mest tid med dem.Vet det er egoistisk å tenke sånn men han har overhode ikke noe til overs for noen av oss...Føler han utnytter meg, når han driver på med ulike ting,da skal han slippe unna hele ansvaret. Poenget er at han ikke klarer å ta ansvar, når han ikke stiller opp på en oppbyggende og positiv måte. Alt er en byrde og det blir igrunnen ganske feil.....Som sagt prøver jeg å tenke fremover og jeg håper han innser hvor mye han mister... Jeg ville jo ofre, han var feig,tok ikke meg seriøst og dreiver meg nå vekk..Ingen kan leve under slike omstendigheter med barn inne i bildet. Visst jeg hadde hatt en mann som var snill, omtenksom og tok ansvar hadde jeg hatt det så mye bedre. Vi hadde ikke trengt å lage debatter om allt mulig.. :( Blir så lei av det...Beklager,finnes vell ikke håp for oss....Synd for jeg er så snill,hadde han vært likedan mot meg også kunne vi faktisk fungert som en familie.....
Synspunkter?? =) Kun seriøse svar
_HI

Må si du har utrolig mye vondt på hjertet! Jeg har selv vært i et forhold der jeg har blitt dårlig behandlet. Jeg har ingen barn i bildet så min situasjon var "lettere"... Men på samme måte veldig tung!

Alt det dreier seg om for ham er å rive deg ned, slik at han skal få det godt inni seg... Tror du har med en psykopat å gjøre... beklager å måtte si det! Barna har heller ikke godt av disse omstendighetene, noe du er svært klar over selv.... Og går dette for langt kan det ta skader også på barna.
Han "arbeider" med å bryte deg så langt ned, i tilegg strekke grenser, fordi han vet at du ikke kan eller vil gjøre noe med det. Han gjør dette for at du skal føle deg hjelpesløs uten ham, slik at han er sikret hjemmehjelp/husmor.
Du svarer selv på spørsmålene dine...men vet av egen erfaring at det er så å si umulig å komme seg bort... Du håper og håper at det ornder seg... Du lever i håpet.. Og hver gang du føler det er litt "bedre", gjør han noe som river deg så lengre ned, du blir mer fortvilt, men samtidig så bygger du opp et nytt håp som han vil rive ned etter kort stund... Dette er sykt, men det tilfredstiller han på måter. Min tidligere samboer oppførte seg også eksemplarisk overnfor mine venner og familie. Familien min slukte han med hud og hår, men innerst inne så de inne i øynene mine at det var noe som ikke stemte!
Spesielt da han drakk fikk jeg gjennomgå... Da kunne jeg bli slengt vegg i mellom å få gjenstander sendt etter meg...så her handlet det om å være rask i reaksjonen.
Han skulle alltid ha det siste ordet, sa jeg min mening fikk jeg beskjed om at jeg alltid skulle kverrulere og være vanskelig. Alt jeg gjorde, gjorde jeg feil og aldri var det bra nok. Jeg kledde meg feil, sminket meg feil, var for tykk eller for tynn. Han sluttet jobben sin, fordi han mente at nå hadde han jobbet nok for en stund å at han kunne leve på meg! Jeg godtok...Dette var ikke bra nok. Jeg måtte bytte jobb for arbeidstidene mine funket ikke for ham. Hans arbeidsløse dager endte da mine dager etter jobb startet....Jeg byttet jobb....Dette var heller ikke gunstig for ham, så han mente at jeg måtte si opp jobben min, slik at vi kunne sitte hjemme begge to på arbeidsledighetstrygd!
Dette var noe jeg ikke gjorde....Dette endte desverre med at det ble så mye til meg at jeg ble sykmeldt!

Jeg hadde idiotiske venner som jeg fikk beskjed om å kutte, familien min brydde seg ikke nok om meg mente han, også de måtte jeg kutte. Han laget konflikt mellom meg og familien min som gjorde det enkelt for ham å utføre arbeidet sitt!

Han fikk meg til å slutte med ppillen fordi han mente at jeg var "meggete" av østrogenet i pillen.... Han kastet resept og piller....
Målet hans var vel å smelle meg på tjukka, noe han lyktes i! Han fortsatte å herje med meg da jeg var gravid, i tillegg til en vanskelig nok hverdag ble den mer vanskelig meg full av hormoner. Det var da det sa stopp for meg!

Alltid da vi kranglet var det min feil, det var alltid jeg som måtte si unnskyld, selv om han hadde kastet ting etter meg og slegt meg i gulvet.
Jeg ble skikkelig kuet og følte meg som en pose søppel! Han kunne fortelle meg at ingen av vennene hans syntes jeg var noe grei å ha med å gjøre, at jeg sa bare dumme ting og at jeg så sur ut (noe i ettertid som har vist seg i å ikke være sant... De har alltid likt meg for den jeg er, og ringer meg stadig den dag i dag).... Når jeg i dag sitter å ser tilbake på tiden og i tillegg forteller felles venner og bekjente om hvordan mitt liv sammen med ham var, "tror de det ikke" fordi de har aldri opplevd ham slik...Men desverre er fakta harde saker!

Mitt råd til deg er kom deg bort å aldri se deg tilbake! Han vil garantert prøve å få deg tilbake med mye lurerier og triks. Han vil være sjerpet for en kort stund...men så er helvette tilbake igjen... Og du er inne i den samme sirkelen, mer nedbrutt en før! Kom deg bort før han ødelegger deg helt og barna DINE!

Lykke til! Klem

Forresten så tok jeg abort, noe jeg er utrloig glad for!!!
Han beskylte meg også for å være utro, noe jeg ikke var...men som viste seg i at han selv hadde vært det opp til flere ganger!!

Den dag i dag har jeg funnet en ny mann, og sitter her med verdens beste samboer! Jeg har aldri blitt så godt behandlet før, så det føles ut som en drøm! Jeg er enda skeptisk fordi jeg føler det er for godt til å være sant! Men sant er det... Vi prøver nå å få til en liten "knott".... Jeg angrer ingenting på min avgjørelse!