Jeg hadde skrevet den...men brukt over en time så den ble ikke lagra *BUHUUU* men prøver på nytt allikevel.
Tirsdag 28. november
05:30:
Klokka ringer, lå våken en stund før den ringte.. titta på sprinkelsenga vi satte på rommet vårt natten før. Koste litt på magen, og stabba meg inn på badet. Min kjære stod opp like etter, han spiste og så pakket vi de siste tingene.
06:30:
Vi forlater vårt hjem, går til busstoppet.. det var stjerneklart og ganske stille i gatene her. Kjente på følelsen av hvor stor denne dagen ville bli for oss, den var kolossal!! Venta en stund på bussen (helt usminket, etter ordre fra sykehuset), og mannen min filma litt. Fortalte hvor vi var på vei hen, og hvem vi skulle møte =)
07:20:
Går av bussen, og lunter avgårde til sykehuset.. var ganske rolig da. Engstelig for å komme for sent bare. Skulle være der halv åtte.
07:30:
Ringer på dørklokka til føden, det kom ei dame og ba oss vente like inærheten... der var det varmt!!! Og jeg som måtte faste, var jo så tørst!!!
Etter et kvarter kom det ei ABSOLUTT NYDELIG jormor med et stort glis og finsk aksent å viste oss til venterommet. Hun gjennomgikk hele prosedyren med oss, gav henne ønskelisten min (noe alle leste grundig gjennom og viste stor respekt for) og prata litt.
Hun hadde selv hatt KS med tvillinger, de personlige erfaringene hun kom med synes vi var veldig betryggende. Hun informerte oss om at vi var planlagt KS nr.2, så vi måtte belage oss på en del venting.
.........venter, venter, sover litt.. løser litt sudoku og sover litt til.....
12:30
Jordmora og en sykepleier kom og satte kateret på meg, jeg fikk først bedøvende gelee, så det var ikke vondt i det heletatt!
Så skulle altså det store skje....... var veldig nervøs akkurat da. De trilla senga mi ut, og til oprasjons venteværelset. Der stod det senger på rekke og rad. Gråt en skvett da jeg holdt øyekontakt med mannen min som også holdt meg i hånda.
Hun finske kunne ikke bli med oss videre =((, og ble møtt av jordmora som skulle bli med oss videre. Gjennomgikk prosedyren med henne også, nå var vi sikre på hva som var i vente. Anestesisykepleieren kom, fikk masse info fra henne også.
Ba om en kald klut, tror aldri jeg har vært så glad for en klut før..hehh. min elskede fikk på seg grønne klær (som tatt rett ut ifra Gray's) og etterhvert ble jeg trillet inn på oprasjonsrommet.
Det første jeg la merke til var de store vinduene, det var grått og tåkete ute. Jumpa over på oprasjonsbenken, fikk en veneflon i hver arm, elektroder på brystet og oksygen i nesa.. med hjelp skulle jeg sette meg opp og krumme ryggen så de fikk satt spinalbedøvelsen.
Det var DEN jeg grua meg MEST til... etter hva jeg har hørt og lest.
Mannen min holdt meg i begge henda, og vi hadde øyenkontakt hele tida. De begynte å vaske ryggen min, og jeg grudde meg ennå mer.. uffa og akka.. Anestesilegen spurte om jeg ville at han skulle si ifra når han satte stikket, jeg sa nei. Stikket var ikke værre enn en vanlig blodprøve jo!!!!
La meg tilbake på benken, ble vaka på magen og forhenget ble satt opp. Legen ba meg si ifta når jeg kjente noe til bedøvelsen. Den kom som en litt varm og nummen følelse i bena. Etter en stund sprayet han meg på brystet, magen og bena og ba meg kjenne etter om det var kaldere noe sted. Det kjentes likt ut.
...venta 5 minutter til, og legen kløp meg flere forskjellige steder på magen, og spurte om jeg kjente det, gjorde det. Spurte om det var vondt, var ikke GODT om det var det du mente.
Så gjentok han det med klypinga etter nye 5 minutter, samme svar. Kunne forresten også vifte med tærne, de sa at man skulle kunne kjenne berøring men ikke smerte, så de begynte å snitte meg. Det kjente jeg =( Det ble da tatt en rask avgjørelse om full narkose, jeg titta fortvila bort på mannen min... var ikke SÅNN det skulle skje?!!
Han viska noen ord i øret mitt "du er så sterk jenta mi, jeg er stolt av deg" før de satte bedøvelsen og jeg fikk oksygenmaska på. det tok ikke mer enn 10.sekunder før jeg var borte. Min elskede var der til jeg sovna.
*******************************************************
14:14
VÅR KEISERINNE ER FØDT!!!!!!!
Min elskede mann gikk ut og venta på å få se prinsessa vår for første gang, det tok 10.minutter så kom jordmor ut med en klynkende velskapt liten ball =) Han ble visst veldig rørt *snufs*
De målte og veide henne 3630g, 36cm rundt hodet og 35 cm fra hodet til rumpe (de strakk henne ikke ut pga seteleiet)
***********************************************************
ca kl 16:00
Jeg våkner opp, kjentes ut som jeg kun var borte et lite øyeblikk. Herregud hvor tåkelagt hodet mitt var!!!! Hadde dotter i ørene, hørte nesten ingenting (det er ikke helt borte ennå, har øresus også). Etter ca en times tid spør en av sykepleierene meg om jeg orker besøk av jenta mi.. og like etter kommer mannen trillende inn med henne. Gråt og gråt og gråt da jeg så de komme. Jeg var kobla til overvåkningsutstyr (naturlig nok), og mannen min så at det peip og blinket rødt på panelet bak meg, som viste puls og blodtrykk. Var over 190 i puls da de kom til senga mi.
Fikk sett henne så vidt, grein så mye.. tenkte "hvem er det??? her hun MIN??".. de var hos meg kun en kort stund.
Lå på overvåkninga til klokka ble 23:30, mannen min fikk heldigvis overnatte sammen med oss.
Dagene på sykehuset har vært merkelige.. har fått smake på det de kaller barselstårer.
...........det SYKE (?) er at jeg savner magen min!!!!!! Noen "tok" den fra meg, og trillet inn et ukjent lite vesen. Har noen sorte hull her..
Det jeg GLEDET meg til med keisersnittet, var det første møtet. Den opplevelsen jeg og min elskede mann skulle dele sammen for resten av livet, idet de holdt henne opp over forhenget. det ble tatt fra meg føler jeg... *snufs*
Ikke missforstå, jeg er også så SUPERLYKKELIG!! Mange følelser her.
Vi kom hjem i dag ettermiddag, det var deilig å komme hjem... savna mannen min veldig.
.............takk for at jeg fikk dele denne utrolige reisen med dere jenter.. dere er SUPRE!! Ønsker dere lykke til, og gratulerer så mye til de som har født den siste uken =D=D
.....klemmer fra oss tre *snufs* |
