Blir du skuffet og lei deg over ting du vanligvis ville ha taklet greit? Blir du rørt over tilsynelatende høyst hverdagslige ting? Får du opp masse triste tanker om ting som ligger langt tilbake i tid? Fylles øynene av tårer fordi din mor ringer for å høre om du har det greit? Du er ikke alene! I vår nye debatt kan dere diskutere alle de vanskelige humørsvingningene, blåse ut frustrasjoner, søke trøst og støtte, flire av hverandres pussigheter eller rett og slett få bekreftelse på at du ikke er den eneste som er proppfull av uberegnelige hormoner.
savner mamma
01:00 28.04.2007
hej i mitt første svangerskap ringte min mor mig daglig og deltok i alt vi var tæt knyttet og hun var osse med til fødslen,hun var der for at sige det sådan altid og støttede mig ialt.
men da den lille var 7 mdr fikk hun et hjerteinfark og vi måtte desværre leve videre uten henne,det er nu 3 år siden og den værste sorgen troede jeg hadde lagt sig,selvfølgelig har jeg savnet henne innimellem,men nu er det bare helt forfærdeligt i perioder,det er ligesom så vanskeligt at få dette barnet uten henne,ikke at snakke med henne om graviditeten og vite at hun aldrig ser dette barn og at barnet aldri møtter henne,dette har været et kompliceret svangerskap jeg har hatt 3 spontanaborter de sidste 2 år så det første 3 mdr denne gang var ren angst,jeg har osse lækket fostervann og er nå ordineret sengeleje da fødslen gik i gang i uke 28 og min livmorhals har utvidet sig. jeg er nå 29 uker på vei og savner henne mere og mere for hver dag der går og lurer på hvordan jeg skal orke dette uten henne.jeg ved ikke om det er hormonerne eller en forsinket reaktion men føler virkelig sorgen stærkt for tiden.
Min datter ble født 7 år etter min mor døde. Faktisk bare to dager før min mor skulle hatt fødselsdag... Jeg følte jeg hadde lært å leve med sorgen og savnet, men da jeg ble gravid var det som om hun var død for to uker siden. Brukte en god stund på at sorgen skulle "normalisere" seg etter fødselen. Nå er jeg gravid igjen (med termin like rundt dødsdagen...), og heldigvis er ikke sorgen sååå intens som sist gang, men mye sterkere enn når jeg ikke er gravid. Det er muligens hormoner med i bildet, men jeg liker selv å tro at det har mer med ønske om å dele en god og positiv opplevelse med henne.. sammen med henne som ville glede seg like mye som meg, og samtidig vite hvordan det faktisk føles å være gravid.(Er spent på hvordan dette vil oppleves om jeg skulle bli bestemor selv noen gang, for da kan man vel ikke skylde det på hormoner....)
