Nå må jeg bare si det som det er: Når formen nærmer seg nullpunktet, kvalmen herjer og hormonene regjererer så tenker jeg at det var en skikkelig dårlig idé å bli gravid! Hadde jeg visst dette, så vet jeg neimmen ikke om jeg hadde orket.... Og det er jo ikke sånn jeg håpet at det skulle bli, så jeg synes det er veldig trist også å gå rundt med disse tankene. Har alltid ønsket meg barn, og trodde toget var i ferd med å gå (er 36) da jeg oppdaget graviditeten i begynnelsen av april. Runder nå tre mnd. (jaaaa!!) og håper indelig at dette kaoset gir seg snart. Har en samboer som er så forståelsesfull og tålmodig at jeg skjønner ikke hvor han tar det fra, og blir samtidig sur på ham så fort han gjør et eller annet dustete! Det skal ikke mer til enn at oppvasken blir stående litt for lenge. (Jada, jeg ser galskapen...)
Han har to barn fra før og de bor sammen med oss. Jeg flyttet inn for bare noen mnd. siden. En prosess med å tilpasse seg familielivet, bli kjent med barna, lære seg alle deres nyanser, finne rollen som samboer - alt dette er en prosess som er slitsom (og positiv, altså) nok i seg selv. Og så presterer jeg å bli gravid på toppen av det hele...
Her må det føyes til at jeg alltid har vært veldig glad i barn, er utdannet lærer, har mange fadderbarn, tantebarn etc - og barnet i magen er virkelig etterlengtet og allerede høyt elsket. Men dette hormonhelvetet slo beina under meg, gitt. Kvalmen styrer hele hverdagen. Når den forsvinner for noen timer, blir jeg så glad og suser avgårde i hverdagen. Og så kommer den sigende tilbake og drar meg ned igjen... og jeg ønsker meg langt vekk...

Er det noen som kjenner seg igjen og/eller har noen gode råd? Takkogtakk!