BarniMagen.com

hehehe, så koselig da at han vil ha baby, tror du skal være glad for at han ikke er motsatt jeg :) min er som din han, veldig gira på baby:D er 63 dager igjen til p-pillene er tomme hos oss...spørs da om vi klarer å holde oss så lenge:P

Synes alt var litt skummel jeg, hadde lissom igjen nesten hele brettet da. Men han kasta det han :O

Trodde ikke han skulle bli klar så fort lissom. Men men. Skal vi sette igang med prøvinga da tru. Han rekker å bli 18 før det kommer da... Også kanskje vi har flytta ut. Hmm.

Ikke for å klandre deg for å være for ung... men jeg tenker på utdannelse, økonomi, stabilitet etc... Har dere virkelig tenkt over dette? Kjæresten din er 17 år?

Mm, han er 17 år og i læra. Han blir straks 18.
Jeg går skole enda, men har barnepass...

Tenkt på det i godt over et år...

Du skriver at dere bor litt her og der på profilen din... ville det ikke være best å få kjøpt seg sitt eget før en stifter familie? Skape de beste mulighetene for en baby? Få deg en utdannelse slik a du har noe å falle tilbake på?
Forskjell på å tenke og ønske seg det og det å virkelig få det slik...
I mine øyne er en 17-åring kun et barn enda, og bør ha sin egen ungdomstid. Ikke det at jeg sier en skal feste og slikt, men det å oppleve ungdomstiden og så tre inn i voksenrollen noen år senere.
En baby koster ca 35000 kroner i utgifter det første leveåret - det er mye penger for en 17-åring.
Hva med bil? Har dere tenkt til å ta lappen? Det er kostbart, iallefall om en ikke får den av foreldrene sine.
Hva med å spare på bsu? Begynt med det?
Mitt råd er å leve ungdomstiden, fyll den med det dere vil, og så få barn når en er "voksen" og har et stabilt økonomisk miljø som barnet kan vokse opp i. Dere har sikekrt masse kjærlighet å gi, det tviler jeg ikke på, og en skal ikke være for materialistiske heller. Mitt poeng er at denne avgjørelsen bør en tenke grundig gjennom. Foreldrene deres ønsker nok å bli besteforeldre, men kanskje når dere har blitt litt større selv først? I deres øyne erdere fremdeles små..

Driver å ser etter noe sammen nå! Skal kjøpe ja. Må flytte før 1.september. Og da skal vi prøve å få to soverom.

Kjæresten har drevet på lappen siden han var 16, så den får han når han kan i november. Bil er jeg litt usikker på.

Og penger diskuterte vi litt i går kveld. Han tjener nok, og jeg har en slump på konto som jeg har spart opp igjennom til dette.

Også tror jeg at det kan ta tid, av private årsaker. Så jeg er nok godt over 19 før det kommer en baby her...

Enig med anonym over her...

Og, Vesla89 - jeg tviler ikke på at du har tenkt nøye gjennom dette. Har jo lest flere tråder fra deg. Men likevel... Kjæresten din er ikke engang myndlig. Dere er tenåringer... Hvorfor sånt hastværk? Du har maaaange år foran deg, og kjempegod tid på å få barn.

Hva har du å tilby et barn i dag - foruten kjærlighet? Ja, det er viktig med kjærlighet, kanskje det viktigste, men det er også så mye mye mer.

Jeg synes dere skal sette dere ned med penn og papir. Skriv ned hva dere har å tilby et barn i dag.

Så skriver dere ned hva dere kan tilby et barn om noen år, etter dere har opplevd mer sammen, erfart hvordan det er å være ekte samboere, en ordentlig utdannelse, stabil jobb, erfaring, og mye mer.

Selv om du vil bli lykkelig av å få en baby nå, må du også tenke på at det er et liv du skal sette til verden. Et liv du har ansvaret for hvordan utløper seg... Barnet skal også bli lykkelig...

Har du forresten tenkt på hvor du skal få penger fra? Har dere tenkt å kun leve på kjæresten din? Det kan bli veldig tøft!

Kjæresten blir 18 i good tid før et evnt barn kommer...

Jeg driver å skal søke etter skole jobb for å tjene litt ekstra penger som kan spares til nettopp dette formålet. Samt at jeg får litt penger fra pappa i måneden, trygd fra staten (matpenger) også stipend når jeg går på skolen...

Mest sannsynlig vil dette ta tid likevel. Jeg har hele livet slitt med en dramatisk uregelmessig mens. Har den bare 2-3 ganger i året. Kanskje noe mer. Så tror det kan ta tid. Tar det bare som det kommer.

litt penger fra pappa- trygd og stipend. ser du ikke at dette ikke er noe som det kan leves stabilt på over litt tid, husk du ikke har baby bare en liten periode, men for resten av livet ditt.

på en måte er det fint med unge foreldre, da jeg tror de har en helt egen forståelse for de små, men å sette et barn til verden uten å ha stabilitet i livet, det kan bli unødvendig stress både for deg og barnet som da kommer... du er ikke pensjonist om du venter i noen år til...selv om det kanskje virker som en evighet.

å dette er IKKE ment som noe fornermelse fra min side, da jeg var likedan som deg da jeg var 19:) angrer ikke på at jeg ventet nei:)

Skulle vente til høsten her i huset også....men vi klarte ikke vente så lenge. Pillebrettet ble tomt på fredag.....venter bare spent på at noe skal skje nå=)

Penger fra pappa og trygd... sier bare litt om hvor umoden HI er - en slik situasjon er ikke ideell og en kan ikke regne med å bli sponset av pappa til en faller fra heller.... Etter mitt syn er HI uansvarlig, naiv og nokså umoden.

Hei!

Nå snakker jeg til deg som om du var datteren min (trolig hadde jeg filleristet deg).

Nr.1- Utdannelse

Nr.2 - Jobb

Nr.3- Bolig

Nr.4- Et langvarig stabilt forhold.

Kjære deg! Du har hele livet foran deg. Vil dere ha barn så bør dere vente til forutsetningene er bedre enn dette. Tviler ikke på at dere elsker hverandre og vil bli gode foreldre en dag, men gutten er bare 17 år. Dere er tenåringer og fortsatt barn. Barn skal ikke få barn. barn skal få være barn en stund til.

Du er nettopp blitt gammel nok til å gå ut på by'n og kose deg med vennene dine. Nyt livet jente! Barn og drøssevis med forpliktelser kan du fint utsette.

Hilsen en mamma.

Hei...
Må si at jeg signerer resten av gjengen her. Tenk så mye bedre alt kan bli om dere venter noen år.

Synes mamma'n over her sa det veldig bra! Hør på henne ;)

Så fort du blir ferdig på videregående så får du så mange andre ting å tenke på, at babyplanene ikke har vondt av å ligge litt på hylla:)

...tror du gjør et godt valg i å vente litt!

Lykke til uansett

Oi oi... Enig med de andre her jeg. Det er bedre å vente, i alle fall ett par år til.

Tenk alt dere kan gjøre i lag nå når dere begge snart er 18 år. Reise og oppleve verden, ut å spise, danse og kose dere uten å tenke på barnevakt.

Har selv en gutt på 2,5 år og kan skrive under på at ting endrer seg veldig etter at man får barn! Å få barn er flott det, ikke misforstå:-) men man bli mye mer bundet enn før. Nå må alt planlegges, og av og til går det ikke slik vi ønsker likevel. Ikke noen selvfølge at man får tak i barnevakt alltid, og å reise fra barna er ikke noe gøy, i alle fall ikke mer enn en helg. Skal vi reise nå, så blir det helst "familieferier".

Jeg er sjeleglad for at vi ventet med å få barn, og fikk være litt sammen bare vi to. Tror det er veldig viktig for parforholdet også. Hverdagen kommer fort nok den skal du se.

Nei, skaff deg en utdanning og lev litt først! Du kommer ikke til å angre på det senere.

Gjør som dere selv føler dere. Er de som passer for å bli foreldre tidlig også. Og det er jo deres avgjørelse som teller.
Lykke til :-)

hei! Jeg vet dette er veeeldig lenge siden dette innlegget ble skrevet men jeg tar meg den frihet å svarer uansett;) Jeg er straks 18, og jeg å kjæreste skal prøve i høst! merker jeg blir litt små irritert på dette her, for dere snakker akkurat som om det skal være en "fasit alder". noe det ikke er. min mor var 17 når hun fikk meg, min mormor var 18 når hun fikk min mor, og de fleste av mine tanter og onkler var /er også i 18-22 års aldern. alle der har det stabilt og baby har det bra! jeg har alltid hatt det fantastisk hjemme, og den dag i dag er det enda mer lagt opp for at unge skal bli gravid og at vi skal klare oss enn før.
Vi hadde tenkt å prøve i oktober, for det klaffer best med studiene mine, og jeg er i lære fra og med januar 09. Jeg vil være 19,5 når baby er født og min samboer vil være 20. Jeg synest i hvertfall uansett alder , så lenge man føler seg klar til å få en baby og selvfølgelig klar over konsekvensene, er ALT mulig:) Så lenge babyen er ønsket, og dere klarer å ta vare på den! jeg har flere venner med baby som er jevn gamle, og de har aldri hatt det bedre!! :)

(unnskyld den irriterte tonen, jeg ble bare veldig engasjert. hehe. )
:D

Og det ringer ikke en liten bjelle om at trådstarter er litt for umoden til å få barn når hun ikke engang har lest pakningsvedlegget på p-pillene sine nøye nok til å vite at hun for det første ikke skal slutte midt i et brett, og for det andre ikke skal kaste dem i søpla fordi dette er hormoner som har stor negativ innvirkning på blant annet dyr som lever i vann?

For all del, man må gjerne være ung når man får barn for min del, men isåfall burde det jo i mange tilfeller være besteforeldrene sin avgjørelse at et barn planlegges, siden de alltid (i hver fall som oftest) ender opp med å ta vare på dette barnet titt og ofte fordi foreldrene er unge og aktive og vil ha et liv utenom også. Og besteforeldrene ender også ofte opp med å betale i dyre dommer fordi de unge foreldrene ikke er økonomisk selvstendig når de får barnet. Det er få foreldre som klarer å bare stå og se på at barn med barnebarn går til grunne økonomisk.

Husk: Ting ordner seg ikke, ordner det seg er det som oftest noen som ordner det for deg! Det er en erfaring som en 17åring sjelden har fått med seg...

Hallo! Slutte midt i et brettet - klart det går an!!

Ellers er jeg enig med dere andre over. Det virker kanskje litt lite gjennomtenkt.
Men hvem vet, kanskje det passer for dem. Men jeg hadde ikke vært klar for å bli mamma da jeg var 19.

Hilsen en som har ventet lenge

Klart det går an! Men det betyr ikke at kroppen har godt av det, eller at legene eller apotekerne anbefaler det! Har du lest i pakningsvedlegget ditt du da?

I mitt pakkningsvedlegg til p-piller sto det ingen ting om å ikke slutte mitt i brettet. Å ja jeg har lest hele. Og dette med å vente til man er ferdig med hele brettet er nok mest for enkelthets skyld.

ja ok , jeg er enig med den delen at det kanskje var lite gjennomtenkt, jeg mente bare at det virka så nedtalene alt som ble sagt over her. Alt er jo individuelt med modenhet og åssen de to har det. Kanskje de allerede har leilighet?
men nå kommer det ett litt rart spørsmål i fra meg her.. synest dere JEG er for tidlig ute da? både meg og sambo har lappen + bil, vi har leilighet, og vi har jobb. Jeg skal gå ett halvt år på skole nå igjen før jeg går ut i lære. men han har fast jobb.. Synest det er rom for en baby hos oss jeg, og det er jo det vi ønsker oss mest av alt! Men ble litt "nedfor" når det virka som om alle så på det som så forferdelig å få så ung!

glemte en ting: har vært hos legen også og han gav klarsignal ; )

Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16-17, men av ulike grunner ble det aldri til. Nå er jeg 24, gift med verdens beste mann, og endelig snart prøver:) Nå er jeg glad for å ha ventet, men jeg er ikke overbevist om at det var det eneste riktige. De kritiske anonyme stemmene her glemmer at det er mange måter å være mamma på, og at det ikke finnes én måte som er riktig. Kanksje skal du følge rådet ovenfor, og sette opp en liste over hva du/dere kan tilby et barn. Husk bare å ta med i regnskapet: masse kjærlighet, ungdommelig initiativ, kanskje reiselyst og oppdagelsesglede, overskudd, osv. Lykke til!

Så hva skjer egentlig, hvis man stopper midt i p-pillebrettet? Jeg kan heller ikke huske å ha lest noe om at man ikke skal gjøre det, så jeg vil gjerne vite hvorfor det ikke anbefales, og hvilke merker det gjelder... Ble nysgjerrig nå. :-)

Skjønner at 17, 18 og kanskje også 19 åringer føler at de blir sett litt ned på i denne debatten.

Jeg har ikke tenkt å komme med en skjennepreken, bare min personlige historie:

Ble sammen med en fyr 17 år gammel. Hadde et morsomt, godt og trygt forhold i to år, før jeg var gravid og vi fikk barn. Til de grader ikke planlagt. Når man er ung og får barn, føler ofte mødrene våre at det er de som får barn og får en "ny sjanse".

Jeg fødte en datter. Følte ingenting overhodet, syns ikke hun var søt engang. Jeg tenkte bare at dette mennesket kom til å henge rundt halsen min som et halsbånd i maaange år. Husker jeg var mye trøtt og sliten. Savnet ikke festing, men savnet alle hobbyene mine, og vennene mine forsvant en etter en. Det passet jo ikke de at jeg satt med baby!!!! Noen hang seg på og var plutselig gravide rett etter jeg hadde født. Fordi det var så søtt med barn. Moren min hang seg opp i alt jeg gjorde og ikke gjorde. Faren og jeg hadde aldri kranglet før vi fikk barn. Men vi hadde jo heller aldri hatt noen utfordringer? Nå var alt et slit. Han sutret og klaget på alt og jeg var aldri uthvilt. Det måtte jo bare ryke..

Ingen fortalte meg om fødselsdepresjon. Ingen spurte meg hvordan JEG hadde det. Det tok meg tre år før jeg klarte å si jeg faktisk var glad i ungen min. Nå elsker jeg henne over alt på jord. Men det er nok fordi jeg er voksen. Godt over tredve. NÅ er jeg klar til å få barn... Nå har jeg ro og stabilitet i livet mitt og holder på å prøve.

Jeg sier ikke at alderen min nødvendigvis er riktig, men nå kommer ikke moren min og tar over lenger. Nå tør jeg si at noe er galt. Nå tør jeg si imot leger og helsesøstre som sier at "alt er normalt".. Nå står jeg trygt og godt plantet på jorda med begge bena. Utdannelse, god jobb og lønn, masse gjeld, og hus:) Og er glad jeg er både voksen-. og moden

Lykke, lykke til!!

Jeg vil dere skal avtale møte med helsesøster, hun har ikke stykkpris for besøk sånn som legen har. Der blir det også tid til en god samtale, også evnt med jordmor.

Mulig du synes det er ultraromantisk at kjæresten din kastet p-pillene dine og erklærer at han vil ha barn med deg. Vel, I've got news for you: Han er høyst uansvarlig! For ikke å snakke om deg selv!

I stedet for å lulle deg inn i hvor romantisk det kommer til å bli med et lite barn, bør du bruke energien din på å skaffe deg en utdanning og/eller fast jobb. Kjæresten din bør på sin side sørge for å bli ferdig med sin høyst dårlig betalte lærlingeperiode.

Synes du virkelig at et barn fortjener å fødes inn i fattigdom? Dersom dere baserer dere på en håndverkslønn, trygdeutbetalinger og lommepenger fra morfar, er det det dere faktisk er i ferd med å gjøre. Og har du virkelig spurt faren din om han er interessert i å sponse deg og din lille familie så lenge han lever?

Et lite barn er ikke en liten Barbiedukke man kan legge fra seg når man ikke gidder mer - vi snakker forpliktelse, beinhard jobbing og ansvar 24/7 - 365 dager i året. Nei, sett i gang og spis piller igjen - og dersom kjæresten din ønsker å vise deg hvor glad han er i deg, er det mange andre måter å gjøre det på, enn å gjøre deg gravid.

Grow up!

Snakk om arroganse, tonen til anonym over her er langt over streken! Hvordan i alle dager mener du å kunne vite noe om trådstarter, eller om kjæresten hennes? Du vet da slett ingenting om hva de kan tilby et barn! Det er ikke slik at de beste foreldrene er dem med den dyreste vognen...

Når det er sagt, så ville jeg også tatt en prat med helsesøster, et riktig godt råd! Hvis dere virkelig ønsker dere et barn, har dere tid til det. Dessuten skriver du flere ganger at du blir litt skremt - det er ikke nødvendigvis så bra:)

Hele poenget er at dette ikke direkte handler om foreldrene, men om hva slags liv man har å tilby et lite barn. Ei handler det heller om dyre vogner, men om basale ting som mat, husrom, klær osv. Det å få barn koster MASSE penger, og kom ikke å fortell meg at et liv på trygd, lommepenger osv. er noe å trakte etter - selv om foreldres kjærlighet selvfølgelig aldri kan måles i penger.

Når disse babyene blir større og begynner i barnehage, på skole, fritidsaktiviteter osv., blir det ikke så hurra for den lille poden å fortelle at h*n ikke kan være med på ulike ting fordi mamma ikke har fått trygden sin ennå, eller ikke kan komme i bursdag fordi morfar ikke har nok lommepenger å avse til ENDA en presang den måneden.

Det å få barn er et livslangt ansvar, og det kan være smart å se litt inn i fremtiden når man planlegger en familieforøkelse. Det er beintøft å ha barn, og dårlig råd gjør det ikke noe bedre.

Bruk heller energien på å bygge opp et rammeverk som det er bra å føde barn i - når man er 18 år, har man god tid, og om man ønsker å nyte småbarnsperioden, vil dårlig nattesøvn som følge av dårlig råd garantert ødelegge mye av moroa.

P-piller skal ikke kastes i søpla, men leveres til destruksjon på apoteket, som all annen medisin. Tenk å få alle de hormonene ut i naturen da!!

Sån ellers lykke til. Syns dere er vel unge og uetablerte, men det får bli deres sak...

huffameg her var det mange negative svar:) Dere fleste anonyme er nok de verpegale hønsene som er inne på "når mannen ikke er klar" forumet og som er godt over 20 år.. Bare fordi denne jenta mest sannsynlig kommer til å bli mor mye tidligere enn dere, trenger dere ikke å bli så sjalu! det er ikke hennes problem at mennene deres absoulutt skal vente slik med å få barn... vær heller glad på hennes vegne;)

Jeg syns det både er flott og vågalt å få barn tidlig.. men tidlig er relativt. Her i landet er "tidlig" før du har fullført høyere utdannelse og enda tidligere før du har fullført videregående i mine øyne.. Mens andre tenker det er tidlig før du er 30! Jeg fikk tidlig.. lenge før mine venninner, men jeg hadde nå blitt 28 og er glad for det. Jeg har reist masse, prøvd ut forskjellige jobber og levd livet en student skal gjøre!

Utdannelse er kjedelig.. er jo mye mer hyggelig å tenke tanken på å få en helt egen baby.. men det er ENDA kjedeligere "døgne" på 3. døgnet når småtten har omgangssjuke. Eller krangle om hvem som skal se til barnet de neste timene når h*n har feber.. (for det blir fort til krangel når man er sliten og har underskudd på søvn).
Da er det ihvertfall bedre å ha videregående bak seg selv om det er kjedelig den perioden +å ha prøvd ut yrkeslivet!? Og så blir forholdet satt på enda en prøve når begge parter er yrkesaktive, men dog ikke så stor utfordring som det er å ha barn sammen!

Har du en jobb når du blir gravid, så stiller du MYE sterkere økonomisk. Du kan få lån til egen bolig. Du har krav på permisjon og penger, i tillegg har pappa'n også krav på sin permisjon.
Spiller ingen rolle hvilken jobb du har. Selv er jeg sykepleier, men venninna mi som jobber på butikken i kassa tjener mer enn meg! Hun har et kjempebra arbeidsmiljø, mens jeg har masse studielån og kollegaer jeg knapt ser i løpet av arb.dagen fordi vi har så mye å gjøre.

Dette skal ikke være en formaning, men jeg måtte bare skrive ned mine tanker etter å ha lest alle de supernegative svarene..

Jeg snakker nå ut av egen erfaring. Ble selv mamma som 19åring og student.Trodde jeg skulle mestre det helt fint. Så klart og ta vare på barnet går helt fint, men det er alt det man må skaffe av materielle goder. Kjærlighet og omsorg hadde jeg masse og gi av.
Mange sier at økonomi ikke har så mye og si. Men det har den helt klart. Siden jeg er student så har vi bare sambo sin inntekt og leve av(+fødselsstipen i en liten periode). Dette har gitt oss mange bekymringer, Hadde selv 40 000 på sparkonto som nå er borte(etter 10mnd). Jeg hadde tenkt meg om en gang til hvis jeg hadde vært deg.

Ting er ikke så lett som man forestiller seg. Bekymringer ang økonomi har ødelagt mye av tiden med sønnen min. Redsel for og ikke skaffe han bleier og nok mat. Og ikke snakk om nok mat til oss.
Vi går så og si i unerskudd hver månde. Og vi har ikke noe høyt pengeforbruk. Lavere enn de fleste.

Hadde jeg fått valget på nytt hadde jeg ventet til jeg hadde vært i arbeid i et år eller to. Selv om jeg elsker sønnen min mer enn noe annet vet jeg at han hadde fått det mye bedre om vi hadde hatt en stabil økonomi. Selv om han er får liten til og forstå noe enda. Men mine bekymringer går utover min evne som mor. Og ha sammenbrudd flere ganger om dagen fordi man bekymrer seg over økonomien, gjør ikke morsrollen lett. Så tenkt deg om før du prøver, selv om det sikkert er for sent nå. Snakker ut ifra egen erfaring. Selv om jeg leste andres innlegg om hvor vanskelig det var og at man burde vente, så trodde jeg at ting skulle gå anderledes for meg. Skulle ønske jeg lyttet til andre. De fleste unge forelder sliter med økonomien.

Mamma fikk meg som 17åring, og hun hadde det helt likt. Nå forstår jeg hvorfor hun rådet meg til og tenke over valget mitt en gang til. Hun visste av erfaring hvor hardt det er og oppdra et barn med dårlig økonomi

Trådstarter har ikke vært innlogget siden 7 mai.. men jeg sier uansett:

Kvinnen er jo gal... hun er bare 18 år...

Er det noen som har sett og tenkt over at innlegget er skrevet for snart ett år siden??? Noen vits å "rakke" ned på trådstarter nå?? For alt vi vet er hun mor nå.

Selv om jeg er enig i at det er ungt...

på profilen hennes står det at hun blir prøver fra juli 2008.

Er her enda jeg, men har gått over til et annet forum. Der det ikke er så mye drittnakk. Har rett og slett gått lei av all dritten her inne. Men hender seg jeg tar en tur innom.

Har gått over et år uten mensen, så er ingen baby her enda, blir nok enda en stund til før jeg får det til også.

Tar alt som det kommer.

He He:)
Opplevde akkurat det samme for en og en halv mnd siden.
Vi hadde egentlig blitt enig om å gjøre oss fredig med resepten (2 mnd) men så en dag så fant jeg dem ikke:)
Da hadde han kastet dem og "sa at nå ser vi hva som skjer" :)
Tor ikke en gutt gjør noe sånt før han virkelig er klar for det, eller er siste mann i vennegjengen å få unger da. Mange som føler presset da.

Så vi tar en mnd av gangen og håper selvfølgelig da:)

Tok test i dag men den var negativ:(

Bedre lykke neste mnd :)

Men nå erklærer jeg denne tråden for død.
Den er nå over et år gammel, og jeg ser ikke vitsen i å dytte den opp noe mer.

Jeg er meg, jeg har mine egne valg, og jeg trenger ingen til å ta de for meg. Jeg vet jeg er ung, og dum...

Jeg er ferdig med BIM, snoker bare litt her iblant