Blir det jente nr.3?
Etter å ha fått en hjertefrekvens på 150, ser det vel ut til at det kan være enda ei lita tulle som kommer. Praktisk, for da er det bare å lete opp alt det gamle utstyret igjen.
Eldste jenta kom i -98, i planlagt keisersnitt pga seteleie. Det var en flott opplevelse, med god stemning og flinke folk på operasjonsstua. Faren fikk sitte foran forhenget og følge med da jenta ble hentet ut, mens jeg var trygt forvart på "rett" side og fikk litt ekstra luft og god oppvartning av anestesipleieren.
Far syntes nok det var ekstra stas å få bære jenta opp på føden og få delta i hele det første stellet, mens jeg pent måtte ligge igjen å bli sydd sammen og fraktet til overvåkninga. Dit kom far og barn etter en stund og vi fikk være sammen som familie for første gang!
Neste jente kom i -00, denne gang lå det an til en vanlig fødsel, og jeg forberedte meg som en førstegangsfødende. Lørdag kveld, en drøy uke før termin kjente jeg svake sammentrekninger og skjønte at ting var i gjære.
Utpå natten vekket jeg mannen min og sa at vi måtte ringe føden, for det var ca 10 min mellom riene og 5 mil å kjøre. Det var godt å ha god tid for veien var fryktelig humpete, og det var ikke særlig behagelig i takene.
Søndagen gikk, og først på ettermiddagen ble det 4-5 min mellom riene. Jeg tok det nokså greitt synes jeg selv, men jeg var kjempeirritert for at jeg ikke hadde fått et eneste pusterom i løpet av dagen hvor jeg kunne sette meg å spise eller slappe av. Syntes det gikk i ett!
Klokken 17 lovte jordmor at babyen skulle være født før Barne-tv, men jeg var ikke sikker på at jeg skulle overleve en time til. Da jeg endelig fikk klarsignal til å ta i, fikk jeg sitte på krakken. Noe som føltes veldig godt. Unntatt med faren som satt bak meg og pustet meg i nakken, for jeg var så varm at jeg trodde jeg skulle koke. Ham ga jeg klar beskjed om å puste en annen vei. Klokka 17.55 fikk jeg datter nr 2 i armene, og endelig kunne jeg slappe av!
Dette føltes som en stor seier over kroppen i forhold til keisersnittet, hvor jeg på en måte ble snytt for å gjøre innsatsen selv.
Jeg håper å få føde normalt i mitt tredje svangerskap, og tenker å bruke kroppen enda mer bevisst denne gangen. Nå vet jeg hvordan jeg reagerer på en slik smerte, og håper at erfaringene vil komme godt med.
