Det var fredag.. Jeg sto opp på morgenen og satte meg på bim som vanlig. Klokken nærmet seg 10.00 og plutselig fikk jeg vondt i magen. Kjentes ut som jeg måtte på do, men det var det altså ikke... Og at det kanskje var rier tenkte jeg ikke engang på, til tross for at jeg var 4 dager over termin.

Det utviklet seg til å bli mer og mer vondt, og riene kom med 3 min mellomrom fra første stund. Da klokken nærmet seg 16.45 ringte jeg sykehuset og sa jeg kom. Det var greit og de gjorde klar seng til meg! Jeg var på sykehuset ca kl 18.00 og ble ført rett inn på fødestua. Fikk på meg disse ctg beltene som registrer hjertelyden til barnet. Lå med de leeenge! Jeg håpet at jeg skulle få føde snart.. trodde jo dette skulle gå fort og greit, men nei...Det ble lørdag, og ingenting skjedde... jeg bare jobbet meg gjennom disse fæle riene. Helt til kvelden... klokka ble 21.00. Amnesti (anestesi:-))legen kom for å sette epidural på meg! Noe av det deiligste jeg har opplevd. Satt og spiste bolle med ost og så på en skjerm at jeg hadde veer.. hihi.. Merket ingenting..

Jeg ble etterhvert satt på drypp for å forsterke riene, for hjertelyden til barnet kom på over 200...: På tide å presse... men først måtte jeg flytte meg fra den vanlige sengen og over til fødesengen.. det var jo ikke bare bare... jeg nektet å ta i mot hjelp og var jo halveis lam i beina pga epiduralen. Men men.. jeg kom meg over på et eller annet klønete vis... (de lo av meg dagen etter) Da var det bare å pushe på... men greia var at jeg var så sliten etter 39 timer med veer, at jeg fikk ikke skikkelige pressveer, så jeg måtte presse han ut uten, men ved hjelp av sugekopp... Men fikk han ikke lenger ut enn til skuldrene. Han satt fast i navlesnoren og hadde med det nesten blitt kvalt av at de tok han med sugekopp... Da hørte jeg bare jordmoren sa "nei, vi må løpe!" Med det, dyttet de lille simen inn igjen, 4-5 leger tok meg med på denne sengen og sprang med meg nedover gangen.. Det gikk fort!!!

Jeg ble "slengt" over på operasjonsbordet Fikk spørsmål om jeg hadde vært i narkose før, jeg fikk ikke svart nei, før jeg var borte. Måtte få narkose for det gikk fortere enn annen bedøvelse. Derfor husker jeg ingenting før jeg våknet på overvåkningen med to dotter i nesen. (oksygen) Der lå jeg da... lenge... familien min fikk komme inn og vise meg bilder av den perfekte sønnen min som nettopp haddde begynt å puste igjen etter han ble kvalt! Det var det vakreste jeg hadde sett! Jeg kunne nesten ikke vente der jeg lå å skalv etter narkose og epidural... familien min dro hjem, og klokken ble 04.10... (husker det da jeg så klokken som han i taket) ble jeg trillet inn på nyfødtintensiven. Første jeg kunne kjenne av min sønn var hans høyre hand, så ble han løftet ned i sengen min, og der gråt jeg mine størte gledes tårer noen gang! Det var så fantastisk! Det er den lykkeligste dagen i mitt liv! En stor takk til Jørdmødrene og dere på nyfødten på Fredrikstad sykehus! *Elsker deg Simen Leander*