Her pratet vi litt om det å få barn i starten av forholdet. Jeg opplyste at hvis han ikke var interresert å få barn med meg på sikt, så fikk han si ifra med en gang. For jeg gadd ikke kaste bort flere år på et forhold som var bortkastet, siden jeg allerede da ønsket meg barn.
Han sa han ville ha barn, og det ble litt stille om dette etter diskusjonen... så når jeg følte meg klar, satte jeg p-pillene på stuebordet og sa til han at han kunne legge dem tilbake i badeskapet, eller gjemme dem en plass jeg ikke ble å finne dem... Hvis de havnet i badeskapet, ville jeg gjenta seansen om 3-6 mndr.... Pillene forsvant den kvelden, og har ikke sett dem siden... vi er 7 mndr på vei med vårt første barn. og han gleder seg som en unge....

Gratulerer så mye!
Jeg tror nok det at av og til så trenger disse mannfolkene et skikkelig spark bak og når det kommer til stykket så er det det eneste de har lyst til...

Jeg fortalte samboeren min for ca en måned siden at jeg var klar for barn. Han ble tatt veldig på senga. Var ikke forberedt på samtalen i det hele tatt. I går fortalte han at det var greit om jeg valgte å slutte på prevensjon.

Mitt råd er å la det gå litt tid, gjerne et par uker, slik at han kan venne seg litt til tanken. Så ta det opp med han igjen. Sett deg ned og fortell hvorfor du har lyst, hvorfor nå er rett tidspunkt og hvordan du ser det løst rent praktisk. Fortell også at du vil ha hans synspunkter på det. Min erfaring er i alle fall at dersom man legger det frem på en saklig måte, er mannen ofte litt mindre skremt ved tanken.

Lykke til!

Jeg fortalte også min kjære for ca en mnd siden at jeg var "verpesjuk". Han reagerte med litt overraskelse og sa "ja... det tror jeg vi venter litt med", og jeg ble ganske skuffa. Vi snakka ikke så veldig mye om det i dagene som fulgte, men vi har hatt en del diskusjoner om det siden. Jeg har vært mye inne her og lest, og hissa meg selv litt opp om hvor håpløst det hele var.

Det viste seg at han var så sikker på at jeg ikke ønska meg barn enda, at han trodde at jeg testa han :o) Skikkelig sprøtt siden vi har et veldig åpent forhold uten sånne spill. Men når han fikk la det synke litt, og vi fikk diskutert det nok til at han skjønte at jeg virkelig mente det, og at det var viktig for meg, så kom han fort på gli. Og i helga bestemte vi oss for å prøve. Dvs jeg har begynt på folsyre, og 1 mai går pillene i dass. Nå snakker han om barn rett som det er, surfer på folsyreinfo og sier at han gleder seg sånn til å begynne, selv om han er langt fra like gæærn som meg (som surfer på BIM og lignende dagen lang).

Det hører vel med til historien at jeg ca 1 mnd før jeg sa noe til samboern, ble tatt litt på senga selv av disse plutselige babytankene. Jeg har alltid hatt lyst på baby, men alltid "en eller annen gang i fremtida". Plutselig kom verpesjuka over meg med en enorm kraft - jeg var ikke forberedt på det. Og jeg trengte 1 mnd selv på å sortere tankene før jeg kunne si noe til han.

Så la han få tenke seg litt om, og diskuter det med han med jevne mellomrom, så kommer nok han også på gli etterhvert. Lykke til :o)

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg har blitt litt tatt på senga selv med disse tankene mine. Selvfølgelig har det dukket opp i hodet med jamne mellomrom men det er nå den siste måneden at jeg virkelig har blitt "besatt" av tanken og den biologiske klokken min har begynt å tikke veeeldig høyt.... Driver å surfer og leser alle sider og klarer ikke å tenke på så mye annet.
Vi fikk pratet litt mer om det i dag tidlig. Jeg prøvde å ta det opp i går kveld da vi la oss, men det var ikke så lett for min kjære sovnet. Så da jeg sovnet var jeg egentlig temmelig irritert. Det er ikke så lett å prate om da det er et vanskelig tema. Veldig lett, for min del, å bli lei meg.
Men som sagt tok jeg det opp i dag tidlig. Det kom frem at han også hadde begynt å tenke litt på det, men hadde fått inntrykk av at jeg ikke hadde planer om barn på lenge enda og ble litt overrumplet da jeg plumpet ut med det (forståelig nok). Der sluttet samtalen, for jeg måtte gå på jobb. Spennende å se hva som kommer frem etter hvert.
Takk for gode råd! Nå tror jeg at jeg skal la temaet ligge litt og heller ta det opp igjen om et par uker. Jeg er bare fornøyd med at temaet liksom er kommet på banen. Nå vet han iallfall hva jeg tenker og føler om saken. Jeg mener ikke at vi skal slutte med pillene nå denne mnd, men jeg synes vi er kommet et skritt i riktig retning nå som vi iallfall har kunnet prate litt om det.

Så flott, jeg syns dette virker veldig lovende. Min kjære var bare mer og mer positiv for hver gang vi snakka om det. Han var aldri veldig negativ da, var bare "Det tror jeg vi venter litt med...". Neste gang var det at joa kanskje han var mer klar etter sommeren. Så ble det til at jeg kanskje burde begynne med folsyre sånn at jeg var helt klar når han var klar. (Det gjorde jeg ikke, for jeg ville ikke spise de pillene i månedsvis uten å vite om det var noen vits. Nå angrer jeg litt, for hadde jeg gjort det da hadde jeg sluppet å vente denne måneden også)

Og plutselig så snakker han om hvor mye han gleder seg til å lage barn og ser på programmer om oppdragelse av griser og hvordan dette viser hvor viktig det er at små babyer føler trygghet og nærhet :D

Men i starten benytta jeg meg litt av et "triks" som jeg fant her inne for å få snakka litt om emnet. Jeg forklarte han at jeg hadde stor respekt for at han ikke var helt klar enda, og at dette nok hadde kommet litt plutselig på ham, og ville veldig gjerne gi ham tid til å vurdere det. Men da måtte også han respektere at dette var veldig viktig for meg, og at jeg tenkte veldig mye på dette, og hadde behov for å snakke ut om det i ny og ne. Og så prøvde jeg ikke å grine så mye og bli sutrete og masete. (slett ikke lett, når man plutselig blir bitt av en kjempekraftig verpesjukebasill)

Og ja: jeg ble og kjempeoverraska (og litt redd) når jeg innså hvor babygal jeg plutselig hadde blitt. Nesten over natta... Ble helt besatt av alt som hadde med graviditet, babyer og sånn å gjøre (er det fortsatt).

Lykke til videre, håper du snart får han skikkelig på gli!

Jeg må bare få si at det er helt utrolig hvor mye som kommer frem hvis du bare tar deg tid til å sitte ned, og faktisk snakke om et tema.
Det fikk jeg gjort på fredag! Min kjære viser seg å være litt mer klar enn hva jeg trodde og omvendt... Kanskje vi må bli flinkere til å snakke sammen tydligere? he he...
Han har gått rundt å tenkt på det med barn en stund, men som nevnt ovenfor så hadde han fått inntrykk av at jeg var totalt uklar.
Jeg spurte han litt hardt mens vi faktisk snakka om det når tid han såg for seg at vi skulle hive pillene og faktisk prøve. Å hive seg i det nå er uaktuelt, men det skal bli tatt opp til vurdering om en to mnd tid :D
Snakk om fremgang spør du meg. Nå skal jeg ikke nevne det i det hele tatt og etter to nye runder med pillebrett så skal jeg spør han om jeg skal begynne på et nytt eller la vær ;)
Huff, selv om jeg synes det er veeldig vanskelig å la vær å prate om det. Tror at hvis jeg fortsetter å kverne på det vi har blitt enige om så kan han oppfatte det som mas å kanskje få panikk å utsette prøvingen...
Jeg føler meg glad og litt alvorsfylt...det er seriøse ting på gang her!