Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
17:32 18.04.2008 |
|---|---|
Jeg har ingen morsfølelse for det lille spønet på 17 dager.. Syns bare hun er slitsom, og gir henne bare til pappa'n når hun er utrøstelig. Dette gir meg verdens værste samvittighet. Hun har jo ikke blitt spurt om å bli født.. Hun fortjener en bedre mamma enn meg..! Jeg kan bare gi henne det mest basic.. Mat, varme og hygiene.. Har ikke så mye mer å gi. Jeg klarer ikke å forstå at hun er et lite menneske liksom.. Jeg gjør heller andre ting, som f.eks husarbeid for å slippe å ta ansvar for henne.. Nå i det siste har jeg ikke gjort det engang. Nå bare sover jeg.. Og desto mer jeg sover, desto mer deprimert blir jeg.. Men det er min måte å flykte fra alt på... Jeg føler jeg ikke har noe liv. Flyttet hit i januar, og har enda ikke blitt kjent med noen. Har ingen hobbyer, og ikke noe overskudd til å gå en liten tur i sola engang. Jeg er livredd for å være alene med henne, for jeg aner ikke hvordan jeg skal takle henne når hun begynner å gråte.. Jeg begynte med amming, men hun tar så feil grep at det endte med hyl og skrik fra min side. Var så sår at jeg bare gråt.. Det igjen endte seff med brystbetennelser i hytt og pine.. Så jeg pumper meg i stedet, og gir på flaske.. Eller, jeg pumper meg, og pappa'n gir på flaske.. Har vært flink til å pumpe ofte, men nå kommer det bare mindre og mindre.. Jeg får ikke ut nok lenger.. Så nå må vi begynne med mme.. Og det gir meg også dårlig samvittighet. Jeg vil jo så gjerne gi henne det beste, men klarer ikke engang å gi henne mat... Tanken på at vi skal ha henne i så mange år fremover gjør meg helt syk.. Det tar liksom aldri slutt... Jeg er så langt nede, og føler meg helt tom.. Apetitten er på bånn og jeg har ikke lyst til å gjøre noenting...Jeg vil egentlig ikke leve lenger, men vil ikke si jeg er suicidal heller. Det er ikke sånn at jeg går å tenker på selvmord liksom.. Jeg bare føler ingenting for dette livet lenger.. Alt er bare et mas, og jeg føler jeg må kjempe for absolutt alt.. Stakkars lille jenta mi, og stakkars pappa'n hennes.. Jeg føler meg som verdens værste mamma.. og verdens værste menneske.. Dere som har fødselsdepresjon, hvor søker dere hjelp?? For det må jo være det dette er, altså fødselsdepresjon?? |
|
| VeslePhreaken | |
Sv: Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
23:23 18.04.2008 |
|---|---|
offa...ikkje lett..har det eg og=( føler ikkje at eg liker noen lengre..føler eg må forstå alle og bry meg om alle..analyserer veldig..for å forstå..så bryr meg ikkje om meg skjøl og ungen..litt merkelig sikkert..men føler meg så egoistisk:( at eg er et jævlig menneske..bryr meg ikkje om utsende, eller at npen sier noe fint til meg.,tenker bare at dei ikkje meiner det dei sier..føler at eg veit for masse på en måte..fler som har det sånn? |
|
| Anonym | |
Sv: Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
21:47 19.04.2008 |
|---|---|
Hei. Jeg vet hvordan du har det. Jeg fikk fødselsdepresjon for snart ett år siden da gutten min ble født. Hadde det kjempe tøft. Fikk heller ikke til amminga, begynte med mme da han var en måned. Jeg ville ikke skjønne at jeg hadde blitt deprimert. Gikk og hadde det jævlig og gråt mye. Overlot det meste av ansvaret til mannen min. Morsfølelse hadde jeg ikke. Mannen min skjønte noe var galt og kontaktet legen min, begynte på antidepressiva og kom meg etterhvert til psykolog. Dette hjalp og ting ble bare bedre og bedre. Sluttet på tabletter til jul, og har det helt topp nå. Elsker gutten min over alt og jeg begynner faktisk å tørre å tenke på å få ett barn til om noen år. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få lyst på igjen. Noe som hjalp meg i den værste tida var å komme meg ut fra morgenen, trillet lang tur hver dag uansett vær. Hadde ikke lyst, men tvang meg selv. Jeg syntes du burde oppsøke hjelp, mange sier dette går over av seg selv, men da tar det ofte lenger tid. Jeg hadde aldri trodd for ett år siden at jeg skulle bli meg selv igjen. Men er helt meg selv igjen, og livet er mye bedre nå enn før jeg fikk go gutten min. Ønsker deg lykke til. Hilsen ei som vet hvor tøft du har det.. |
|
| Anonym | |
Sv: Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
20:08 22.04.2008 |
|---|---|
Det er godt at du tenker på å søke hjelp. Ofte kan det være vanskelig bare det, spesielt når man er langt langt nede. Du må huske at ting VIL forandre seg, selv om du nå sikkert føler at det ikke noe håp eller at du ikke ser noe fremtid. Jeg er helt sikker på at du kan få god hjelp enten fra psykolog eller at du snakker med legen din og får utskrevet antidepressiva. Det kan være veldig til hjelp av og til, bare for å få hodet over vannet og begynne å "puste igjen". Heldigvis finnes det mye mere informasjon om fødselsdepresjon nå, husk at du ikke er alene! Når man er deprimert er det så utrolig lett å få dårlige tanker om seg selv, og det spiralliserer ned i en kald og svart tilværelse etterhvert. Håper du kan finne energien og kreftene til å snakke med legen din om dette (legen er ofte et godt startpunkt). Ofte kan det hjelpe å ikke tenke så langt fremover akkurat når ting er på det svarteste, men heller ta små små steg av gangen. F.eks fokusere på å komme seg gjennom morgenen og til ettermiddagen og sette seg små gjøremål, og kun forkusere på de tingene. Det er ikke din feil at du føler deg deprimert akkurat nå, akkurat som at det heller ikke er fin feil om du skulle bli liggende syk med feber. Lykke til og klem |
|
| Anonym | |
Sv: Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
18:20 23.04.2008 |
|---|---|
Gå til legen din, og få antidepressiva!!! Ikke noe kjekt å gå og være deprimert, ihvertfall når du burde være verdens lykkeligste!!! Skjønner veldig godt det med den dårlige samvittigheten..... |
|
| Annnonnnymmmiaaa | |
Sv: Jeg er får så dårlig samvittighet av å være deprimert... |
15:31 24.04.2008 |
|---|---|
Den dårlige samvittigheten og følelsen av utlilstrekkelighet og at "alt" blir for mye er dessverre en del av sykdomsbildet når man har en depresjon. Snakk skikkelig med mannen din, eller noen i din aller nærmeste familie, kontakt fastlegen din og/eller jordmor som har fulgt deg opp i svangerskapet, vær ærlig og fortell at du ikke føler at du mestrer dette helt. Det er en veldig skvær sak, og det gjør ingen ting om du gråter, dette er de veldig vant til. Gjelder for svært mange kvinner, det er bare det at ingen snakker om det, og man lett får inntrykk av at alt er rosenrødt. Ikke utsett å søke hjelp - det er så vanlig å få depresjon etter fødsel - og ut fra det jeg vet får man tett oppfølging, og rask hjelp. Når man er deprimert må man dra seg selv etter håret, og tvinge seg til så godt som alle handlinger - ikke minst det å ta tak i situasjonen og søke støtte. Det er det likevel verdt, og det bør ikke utsettes for lenge, av hensyn til deg selv, barnet og mannen din. Det at du skriver her, viser at du er ansvarsfull og reflektert og har et overblikk over situasjonen, midt oppe i alt. Med litt tid og god hjelp til å bearbeide følelser vil du helt sikkert få hodet over vannet igjen snart. :) |
|
| Anonym | |